Fotterapeuten nr. 1 - 2017

Hun drakk veldig mye og var alltid tørst. Hun kunne ta med seg to vannflasker på senga, men jeg koblet ikke. Foreldrene mine satte meg på ideen og spurte om vi hadde tenkt på diabetes. Etter at diabetes var nevnt, følte Katrine at noe falt på plass. Hun leste seg opp på nettet, konfron- terte mannen og bestilte time. Alf Inge var litt mer skeptisk. – Jeg følte at de overdrev veldig. Kan det være så farlig, da, tenkte jeg. Det er sikkert ingenting. Morgenen etter tok Julia blodprøver på legekon- toret. Etter lunsj kom hun tilbake for å få svar. Sekken ble igjen på skolen. Foreldrene trodde det var fort gjort. I stedet ble hun en uke på sykehuset. – Da vi kom tilbake på legekontoret, så alle veldig alvorlige ut. Julia fortalte meg i etterkant at hun nesten ikke fikk puste. Hun skjønte at det var noe med henne, og at det var alvorlig, sier Katrine. Opplæring I uken på sykehuset fikk familien en grundig opplæring og god forståelse av sykdommen. Blodsukkeret skulle reguleres, og Julia skulle lære å sette insulin. Foreldrene skryter av hvor flink hun er og at hun tar sykdommen på alvor. – Hun setter insulin selv og er flink til å passe på hva hun spiser. Lørdagsgodtet er veldig viktig for henne, så det får hun. Ellers er det slutt på småspi- sing og unødvendig sukker, sier pappa. Det nye livet begynner å falle på plass, selv om enkelte episoder fortsatt skremmer foreldrene. – Det sies at man skal ha diabetes et helt år før man vet hvordan det er. Da har man vært gjennom alle høytider, ferier og hverdager. I vinterferien ble Julia syk. Først hadde vi flere dager med veldig lavt blodsukker. På slutten av ferien steg det voldsomt igjen. Heldigvis gikk det fint. Nei, det er ikke det samme å ha syke barn lenger, sier Alf Inge. Samarbeid med skolen På skolen har samarbeidet gått veldig bra. Forel- drene skryter av Julias lærer. Katrine skriver lapp hver morgen, og læreren skriver sms tilbake. – Hver dag får jeg melding om hvordan blodsuk- keret til Julia er. Det er helt fantastisk og veldig betryggende for oss. Julia tar ansvar selv også. En dag hun var på speideren, ringte hun og spurte om hun kunne få kakao. Jeg sa at hun måtte måle blodsukkeret først. Blodsukkeret var så høyt som 19, så hun valgte å la være. Det er vondt at hun må ha det sånn, men jeg er litt stolt. Det var en voksen avgjørelse av et så lite barn. Veileder foreldrene Diabetessykepleier Liv Haram er den som følger opp nybakte diabetesforeldre. Hennes jobb er opplæ- ring, veiledning, og å berolige foreldrene. – Jeg opplever at foreldre kan reagere ulikt. Foreldre er veldig forskjellige. Noen er redde, mens andre er mer avslappet. Det kommer an på hvilken bakgrunn de har, om de kjenner andre som har diabetes og om de har gode opplevelser med det. Reaksjonene kommer hos alle foreldre. Selv bruker hun litt tid på å bli kjent med foreldrene. I tillegg følger hun opp skoler og barnehager og besøker mellom 50 og 60 årlig. Hun går også på hjemmebesøk hos de yngste barna. – Jeg lærer de ansatte som jobber med barnet om insulin, noen må også lære å sette det. De får trening i hva barnet kan spise, hva blodsukkeret betyr og at de må ha følingsmat tilgjengelig i klasserommet. For noen er det som et fjell å komme over, men stort sett går dette veldig bra. «I begynnelsen var jeg veldig redd for å gjøre noe feil som kunne skade henne.» Etter noen måneder med frykt, begynner hverdagen å gå seg til hos familien i Stavanger. Søsken passer på Julia, og ingen spiser utenommåltidene. FOTTERAPEUTEN 1 – 2017 | 15 | TEMASIDER: DIABETES