Fotterapeuten nr. 1 - 2017

38 | FOTTERAPEUTEN 1 – 2017 | Aktuelt Reformen i 1994 Til tross for autorisasjon som helsepersonell var yrket vårt nedprioritert og lite verdsatt i offentlig helsetjeneste. Det manglet informasjon og dokumen- tasjon om yrket. Enda et år ble tillagt utdannelsen. Dette skulle få oss til å bli en naturlig del av den offentlige og private helsetjenesten. Det nye var: Mer terapi i arbeids- oppgavene, vektlegging av flere grundigere undersøkelser, mer kunnskap om årsaken til fotpro- blem, et nytt journalsystem og vi skulle lære å lage terapeutiske avlastninger og såler. Med reform -94 ble utdannelsen til et 3 årig løp på videregående skole. I den forbindelse kom det nye lærebøker som var godkjent og knyttet til reform -94. Bøkene het Fotterapeuten - 3 bøker i alt. Dette står på side 7 i bok nr 3: "-Det nye arbeidsområdet til fotterapeu- ten: Gjennomutdanning og offentleg godkjenning somfotterapeut får du ein identitet somfagperson, og det gjer deg til ein kvalifisert del av helsetenesta. Somanna helsepersonell er du pålagd å kunna dokumentera og retta opp avvik i behand- lingsmål og -metode, og det nye journalsys- temet dreg inn testar sombyggjer på objektive og subjektive funn. Det gjev grunnlag for ei målretta heilskapsvurdering av kva somtrengst: Fotterapi, fotpleie eller begge delar. Fotpleiaren driv symptombe- handling og gjer ikkje nokomed sjølve årsaka til problemet Fotterapeuten driv og generell fotpleie, men prøver dessutan å korrigera og redusera fotproblemved hjelp av avlastnin- gar og andre tiltak. Fotterapeutudaninga i dag kvalifiserer for terapi, ikkje berre for symtombehandling. " Bok nr 3 dreier seg om analyse- teknikk av foten, statistikker, avlastningslære, læren om sko og skorelaterte fotproblemer. Vi skulle endre oss til å være mer terapeuter og mindre symp- tombehandlere. Har vi endret oss? Fra reform -94 til nå har det gått 23 år. Det har ikke skjedd mye endringer i utdannelsen vår siden den gang. I fare for å tråkke en del fotterapeuter på tærne nå, er det et fakta at vi som yrkesgruppe ikke har blitt flinke nok til å endre oss etter det reform –94 lærte oss. Mange er fremdeles på et stadie av å gjøre mer symptombehandling enn terapi. Fotterapeutforbundet har hatt visjonen om å gjøre oss til en del av den offentlige og private helsetjenesten i mange år! Og vi spør oss: "hvorfor har det ikke skjedd? Hvorfor er vi ikke blitt en naturlig del av helsetjenesten? Og hvorfor skjønner ikke folk flest forskjellen på en fotpleier og en fotterapeut? Kan vi alle sammen med hånden på hjertet si at vi kjen- ner til og utfører den delen av faget som f.eks bok nr 3 handler om? Har vi blitt mindre symptombehand- lere? I 2014 kom det tre nye fagbøker i fotterapi. Der er det lagt til enda flere nye ting som vi skal kunne som fotterapeuter. Jeg skal ikke komme med en liste, men det bare poengterer at faglig oppdatering er noe vi må gjøre kontinuerlig. Faglig oppdatering Når man er ferdig på skolen, har man lært seg et nytt fag og får sin autorisasjon. Det stopper ikke der! Da starter den virkelige jobben. De fleste av oss starter egen klinikk og jobber alene. Det finnes dessverre omtrent ingen offentlige stillinger til oss. Som selvstendig arbeidsgiver i egen klinikk har man lett for å finne sin rutine, årene går og man blir kanskje også sløvere f.eks. med hygiene. Man finner sin måte å jobbe på. Helsepersonelloven krever at vi kontinuerlig må oppdatere oss faglig. Er man ikke faglig oppda- tert, kan man i ytterste konsekvens miste sin autorisasjon. Som selvstendig næringsdrivende eller Faglig oppdatering – hva er det? I 1960 kom det første kurset for fotpleiere. Det var lite krav til kvalifikasjoner for elevene. Før dette var fotpleie underlagt frisørfaget. Vi var fotpleiere. I 1976 endret vi tittel til fotterapeut - og utdanningen ble til 2 år. I 1978 ble tittelen beskyttet og etterhvert ble vi autorisert helsepersonell. TEKST EVA NYEGAARD-LARSEN