Fotterapeuten nr. 1 - 2017

FOTTERAPEUTEN 1 – 2017 | 43 ADVOKAT | Personvernet OEP. Denne praksisen baserer seg på en fortolkning av taushetsplik- ten i forvaltningsloven, sett i sammenheng med offentlighets­ lovens krav om offentlighet i forvaltningen. Hvorfor har helsepersonell et svakere vern? Man kan spørre seg hvorfor helsepersonell har et såpass svakt vern mot offentliggjøring av slike forhold. I utgangspunktet beskytter taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 første ledd også offentlig ansatt helsepersonell, og helseper- sonell som har mottatt en offentlig autorisasjon eller lisens. Ettersom helsepersonell skal vareta allmenne interesser, er imidlertid taushets- plikten for opplysninger knyttet til arbeid for det offentlige snevrere enn det som ellers gjelder. Tilsvar­ ende vil privatpraktiserende helsepersonell, som utfører sin lovfestede tjenesteyting i kraft av en offentlig tildelt autorisasjon eller lisens, bli underlagt de samme vurderinger. Pasienter som er omtalt i de samme sakene er på den annen side ikke offentlige ansatte eller utfører oppdrag under en autorisa- sjon/lisens, og nyter lovens fulle vern i form av streng taushetsplikt. Justisdepartementets Lovavde- ling fastslo allerede den 8.7.2005 i en uttalelse at selve opplysningen om at et helsepersonell har fått tilbakekalt eller suspendert sin autorisasjon som helsepersonell, ikke er underlagt taushetsplikt. Denne opplysningen er med andre ord ikke å anse som «noens personlige forhold» som er vilkåret for å anse opplysningen som taushetsbelagt. Dette får som konsekvens at opplysninger om navn på helsepersonell blir registrert i postjournalen, som gjøres tilgjengelig over OEP. På side 83 i Veilederen til offentlighetsloven punkt 6.2.3.2 fra 11.1.2010 er vernet offentlig ansatte tjenestemenn – herunder helsepersonell – beskrevet slik: At ein offentleg tenestemann har fått ein tenesterelatert reak- sjon, som til dømes avskil, blir ikkje rekna som eit personleg tilhøve.