Fotterapeuten nr. 1 - 2018

38 | FOTTERAPEUTEN 1 – 2018 Fra januar prøvde jeg meg litt privat, hjemme i Lofoten. Det var greit å starte forsiktig for å se om jeg trivdes – ikke minst med usikkerheten ved å drive på egenhånd. Det gikk fint, så da bestemte jeg meg for å prøve meg i Tromsø, forklarer den unge fotterapeuten. Katrin ser ikke helt bort fra at hun vil ta opp sykepleierstudiet igjen senere, men nå ønsker hun å jobbe som fotterapeut en stund. At hun kommer til å ta mer utdanning på et tidspunkt, om det blir innen fotterapi eller andre helsefag, tror hun ganske sikkert. Det er for å ha litt flere ben å stå på. Å jobbe for seg selv er som de fleste vet en risiko, det er mye arbeid og kanskje ikke så lett å kombinere når tiden kommer til å stifte familie. Per i dag har hun ingen forsikringer i tilfelle sykdom eller andre ting, men hun tenker at det er noe hun må se på ganske snart. Tung start Den nyoppstartede fotterapeuten medgir at det har vært en litt tung start, med tanke på å få nok pasienter til at det skal gå rundt økonomisk. Hun har som nevnt fått en del henvisninger fra fysioterapeutkollegaene og hun har også fått overta en del pasienter fra en kollega som driver fotterapiklinikk i samme bygg og har fulle lister. Ellers har hun hatt en annonse i avisen og hun har også tatt en prat med ti fastleger i bygget. – Det går riktig vei. August var stille, i september tok det seg opp, men så gikk det litt ned igjen i oktober. Videre ser det imidlertid bedre ut. Etter all sannsynlighet vil jeg fremover også få et enda tettere samarbeid med min kollega borti gangen. Samtalen med fastlegene har så langt ikke gitt pasienter, men de lyttet interessert, så nå har jeg i hvert fall satt fokus på det. Da kommer kanskje pasientene etter hvert, sier en optimistisk Katrin. I tillegg til å tilby behandlinger har hun noen produkter hun selger, men hun har ikke tatt inn så mye. Det koster å investere i det også. En av fysioterapeutene lager imidlertid såler og selger sko, så når det gjelder de tingene henviser hun til ham. Positiv Katrin Muth Johansen ser positivt på framtiden, men vet ikke om hun kommer til å forbli i yrket for all tid. Hvem vet vel det når man er så ung? På sikt skulle hun gjerne hatt muligheten til å prøve seg litt tid som ansatt i en institusjon, som fotterapeut eller noe annet helsefaglig, men hva det kan bli, får tiden vise. I forhold til utdannelse og om den bør økes til en bachelor, tenker hun at da ville det i hvert fall blitt enklere å finne fram til fotterapeut som en yrkesmulighet. Mange søker på universiteter for å gjøre sitt skolevalg, og da dukker jo ikke det opp. Om hun føler en treårig utdannelse innenfor faget blir lenge, synes hun er vanskelig å si. Det avhenger jo veldig av hva utdannelsen faktisk vil inkludere. TRIVELIG: Katrin har sitt eget, lille lokale der pasientene får behandling. Samtidig er hun en del av et større fellesskap. Det er en god kombinasjon. | KLINIKKBESØK