Fotterapeuten nr. 1 - 2018

6 | FOTTERAPEUTEN 1 – 2018 | TEMASIDER: SIKKERHETSNETTET Etter å ha jobbet som hjelpepleier i mange år, bestemte Beth-Ann Almeda Gerdts (55) seg for å omskolere seg til fotterapeut. Hun tok utdannelsen sin ved Rosen­ vilde videregående skole og var ferdig utdannet fotterapeut i 2010. På det tidspunktet bodde hun på Kolbotn utenfor Oslo, så det første halve året drev hun klinikk i sitt eget hus. Ettersom mannen hennes, som er lege, ble tilbudt en stilling ved sentralsykehuset i Vestfold (SIV), flyttet de etter hvert dit – og i 2012 startet hun sin egen klinikk der. Hun stortrivdes i jobben og ble mer og mer interessert i fothelse og i fotens biomekanikk. Elsker faget Det var da fotterapeuten hadde fått hospitere én dag ved Revma­ tologisk avdeling ved Diakon­ hjemmet og to dager ved diabetes­ fotklinikken ved SIV, at interessen for fothelsen ble tent på alvor. For å kunne hjelpe pasienter med fotproblemer på best mulig måte, deltok hun på flere kurs, både i diabetesfoten, den revmatiske foten og biomekanisk terapi. Etter hvert holdt hun også selv en del foredrag for helsepersonell, pasientgrupper, fotterapeuter og fotterapielever – og i 2013 tok hun videreutdanning i «pleie og behandling av ikke-helende sår» ved Høgskolen i Haugesund. Hun stoppet imidlertid ikke der, men fortsatte med å melde seg på kurs og foredrag, blant annet innenfor revmatologi. Blant 150-200 deltagere var hun ofte den eneste fotterapeuten som deltok, dermed ble hun lagt merke til av annet helsepersonell. Det meste av dette var for øvrig enten helt gratis eller kostet veldig lite å delta på. – Du kan si jeg fikk blod på tann. Jeg er lidenskapelig opptatt av faget og av at lover og regler blir fulgt. Jeg er også opptatt av at vi kaller hverandre kolleger og ikke konkurrenter, og av at fotterapeuter generelt skal bli oppfattet som en helt naturlig del av helsevesenet. Der er vi dess­ verre ikke helt ennå, sier Beth- Ann Almeda Gerdts. Ekstrajobb Med videreutdanning i sårbe­ handling på CVen, fikk fottera­ peuten enda mer å gjøre. Hun jobbet nesten konstant, slik at det ble minimalt med tid til privatliv. Barna var heldigvis allerede voksne, men det var lite hun og mannen hennes så til hverandre. Da hun fikk et tilbud om ekstrajobb i kommunen annenhver helg som helsefagarbeider, takket hun ja. – Jeg tenkte egentlig det var en fin måte å holde meg unna min egen klinikk på i helgene, og at jeg da ville ta fri de helgene jeg ikke jobbet for kommunen. Slik gikk det ikke. Når du jobber med sårbehandling kreves det tett oppfølging og kanskje må bandasjer skiftes både lørdager og søndager. Derfor ble det bare dobbelt opp med jobbing, forteller hun. Det var på dette tidspunktet hun begynte å føle at kroppen ikke fungerte helt som den skulle. Det startet med knærne. De var plutselig så hovne at hun ikke en gang fikk dratt buksene over dem. Hun fikk time ved Diakonhjemmet, der knærne ble tappet for væske og hun ble gitt injeksjoner med kortison. En stund fungerte det bedre, men etter hvert fikk hun smerter i hoftene, ryggen og skuldrene, samt hevelser både i håndleddene og fingrene. Selv om symptomene var tydelige, avfeide hun det overfor seg selv med at det kom av for mye jobbing. Ble verre – En dag klarte jeg plutselig ikke å holde slipemaskinen. Jeg mistet den da jeg slipte negler. Jeg greide heller ikke å holde i et vannglass, men i stedet for å gå til legen, Hun elsket jobben sin og var sikker på at hun aldri ville bli syk. Så skjedde det likevel. Klinikken måtte avvikles og uten hjelp fra ektefellen måtte hun kanskje ha solgt både hus og bil. En forsikring fra en tidligere jobb ble gull verdt. Nå oppfordrer hun alle til å forsikre seg. AV ANETTE HAUGEN Ble syk – måtte avvikle klinikken