Fotterapeuten nr. 1 - 2019

FOTTERAPEUTEN 1 – 2019 | 39 KLINIKKBESØK | hun imidlertid skulle ønske både utdanningen og forbundet ville satse mer på, er opplæring i forretnings­ drift og markedsføring. Det er nå slik at de fleste fotterapeuter i Norge er selvstendig næringsdrivende, men alt for få kan nok om klinikkdrift. Selv jobber hun nå mer eller mindre kun adminis­ trativt. Hun skulle gjerne ha fortsatt med å utføre fotbehandlinger, men på grunn av sykdom er dette blitt vanskelig. Da hun først ble syk priset hun seg lykkelig over at hun var ansatt i eget AS, slik at hun fikk sykepenger – og for at de var flere som jobbet sammen, slik at hun ikke behøvde å gi opp livsverket. Opptatt av fottøy På spørsmål om hvorfor Signe M. L. Midbøe valgte å utdanne seg til fotterapeut for mange år siden, svarer hun: – Jeg jobbet den gang innenfor kontor, men trivdes ikke så godt med det. Jeg ønsket meg en litt mer fleksibel arbeidstid, der jeg kunne styre i min egen bedrift. Egentlig var dette noe jeg bestemte meg for alt da jeg gikk på videregående. Jeg kommer fra en gründerfamilie og ville ha kontroll over egen tid. Samtidig har jeg alltid vært interessert i fottøy og hvilken betydning riktige sko har for hele kroppen. Dermed ble det fotterapi. Det valget har hun ikke angret på. Om hun ikke selv lenger jobber med behandlinger, er hun innom klinikken daglig. Det er viktig for henne at de som jobber der trives, at de har gode avtaler, at det er kontinuitet og at det er en god atmosfære på arbeids­ plassen. Samtidig er det også viktig med god kjemi både kollegene imellom og i forhold til pasientene. Klinikken er for øvrig åpen hverdager fra klokka 08.00 til 20.00, men de stenger noe tidligere på fredager. De jobber derfor turnus og i snitt jobber også de ulike fotterapeutene én lørdag i måneden. Ved siden av behandlingene selger de blant annet fotprodukter og mye sko. God atmosfære Klinikkeieren forklarer videre at de fleste har sine faste pasienter, men er det én som har ekstra lang ventetid, blir syk eller har ferie, hender det de bytter på. Egentlig anbefaler hun alle pasientene å ha to terapeuter å forholde seg til, men dette er selvfølgelig opp til hver enkelt. Hun sammenligner det litt med tannlegekontoret hun går til. Hun vil helst ha sin faste tannlege, men er han borte over lengre tid og det er akutt, bruker hun selvfølgelig en annen. Når de får nye pasienter fordeles de i forhold til hvem som først har ledig time, og har de «nyansatte» fotterapeuter prøver de å gi dem en god start. Ved siden av trivsel er det viktig for Signe M. L. Midbøe at fotterapeutene i klinikken er dyktige, da spiller det mindre rolle om de er nyutdannede eller har lang arbeidserfaring. Men hun stiller noen krav. – Det er viktig for meg at fotterapeutene behersker alle behandlingsteknikker ved problematiske negler. Når vi for eksempel tilbyr behandling med ortonyxi, spange og combonail, må pasienten få behandlingen som er riktig i sitt tilfelle, ikke den behandlingen terapeuten behersker best. Om vi skulle ha en ny fotterapeut som mangler erfaring med en av meto­ dene, stiller de andre opp og lærer det bort, forklarer hun. Fornøyde pasienter At de driver en ryddig og god fotklinikk er som sagt viktig for klinikkeieren. Hun er heller ikke redd for å investere i utstyr. Den investeringen betaler seg på sikt. Da tenker hun ikke bare i forhold til pasientene, men først og fremst på de som jobber der. Godt arbeidsverktøy er viktig både for trivsel og gode arbeidsstillinger. Sannsynligvis ligger de på det øvre sjiktet rent prismessig, men du må være realistisk og kalkulere inn alle utgifter. Samtidig er hun klar på at de alltid tilbyr behandlinger som varer en hel time. I og med at folk kommer tilbake og de har ventelister, er hun ganske trygg på at de aller fleste er fornøyd. – Det som er det aller viktigste etter en behandling er ikke hvor gode føttene er rett etterpå, men hvor lenge de er gode etterpå. Det avgjør kvaliteten, påpeker hun. VENTEVÆRELSET: Madla fotklinikk har et stort og trivelig venteværelse.