Fotterapeuten nr. 1 - 2020

| FAGKONGRESSEN 42 | FOTTERAPEUTEN 1 – 2020 OTTERAPEUT I MEXICO H SPITERING F otterapeuter bør ikke være redde for å ta inn hospitanter. En ting er at det er nødvendig for å gi fotterapeutelever erfaring om man skal sikre rekruttering til yrket, noe annet er at enhver fotterapeut har godt av å bli utfordret på alt fra fagkunnskap til HMS. Da blir du mer bevisst på egen drift og på hva du eventuelt selv trenger oppdatering på og kurs i. En som har hatt mange hospitanter hos seg gjennom årene, er Tove Eide Angvik, som har drevet klinikk i Molde siden 1986. Å ha hospitanter har gitt henne mye. Hun medgir at det har vært perioder da hun syntes det var for hektisk og hun følte at hun ikke hadde noe å bidra med til hospitantene. Da lot hun det være, for du må ha noe å bidra med – og du må være villig til å svare på spørsmål og tenke gjennom hvorfor du gjør nettopp det du gjør. Inspirasjon – For meg har det vært viktig å gi plass til hospitanter og jeg har fulgt mange av dem nøye. Noen har jeg snakket med allerede før de begynte på utdanningen, samtidig som jeg har forsøkt å gi dem inspirasjon ved å si at de kan få komme tilbake og hospitere her. Flere av dem har også fått jobb hos meg i etterkant, forklarer den svært erfarne fotterapeuten. Tove Eide Angvik drev tidligere Fothelseklinikken A/S i Molde, men i 2013 gikk hun inn i et kompani- skap med andre i beslektede yrket, som for eksempel en fysioterapeut, slik at hun i dag er medeier i det som kalles Helse og Velvære i Molde. Det betyr også at hun ikke bare driver en enkelt klinikk, men har ansatte på litt ulike steder. Om alle består eksamen og får sin autorisasjon, vil de om ikke så alt for lenge være åtte autoriserte fotterapeuter i bedriften. Flere av disse har startet som fotpleiere. I tillegg til hospiteringen har noen av dem da hatt mulighet til å utføre deler av det de har lært om i fotterapeutyrket allerede før de har fått autorisasjonen, men under nøye tilsyn og oppfølging. Med på alt For privatister innen fotterapifaget er det anbefalt å ha 70 klokketimer med hospitering. Mange av hospitantene Tove Eide Angvik har hatt hos seg har hospitert hele eller det meste av perioden hos henne. Da er de med på alt fra behandlinger til å ta tele­ fonen, rydde og vaske. Hun har tidligere også hatt de som bare har vært innom og observert, men det er langt fra like lærerikt for noen av dem, verken elevene eller henne selv. – Det som er så bra er at vi får en del spørsmål av hospitan- tene. Da må jeg tenke over hvorfor jeg gjør det akkurat slik. Kanskje oppdager jeg noen kompetansehull sommå tettes. På den måten lærer vi av hverandre. Det er vi som har erfaringen, men de kommer rett fra skolebenken, har pensumet ferskt og kanskje har det kommet inn noe helt nytt, påpeker hun. Hun spør alltid pasientene om de synes det er greit at hospitantene får prøve seg, for det er viktig å se hvordan de jobber. Hun forklarer at de er flinke og at hun alltid passer på og ser over til slutt. De fleste svarer ja, hvis ikke blir det selvfølgelig akseptert. For tiden kjører de dessuten litt på med HMS. De lar hospitantene sjekke om alt er bra eller om det er noe de bør rette på i klinikken. Også dette er god læring og en nyttig erfaring for begge parter. Mange flinke Tove Eide Angvik har hatt mange flinke hospitanter hos seg. Selvfølgelig kommer det innimellom noen som ikke er like motiverte, men flere av de som har vært der har hun jo snakket med allerede før de begynner på utdanningen, så de har vært ekstra interessert. Hun understreker igjen at fotterapeuter ikke må være redde for å ta inn hospitanter. Det er godt å få et nytt blikk på alt du driver med. I dette yrket blir man aldri utlært. Her synes hun også det er så fint å ha forbundet i ryggen, som hele tiden organiserer og minner dem på kurs og oppdateringer på de ulike feltene. LÆRER MYE AV Å HA HOSPITANTER Ved å ha hospitanter i klinikken blir du tvunget til å tenke over hvorfor du gjør akkurat det du gjør. Da oppdager du også om det er felt du trenger å oppdatere deg på. Tove EideAngvik har tatt inn hospitanter i mange år og ser på dette som en form for kunn- skapsutveksling. AVANETTE HAUGEN