Fotterapeuten nr. 1 - 2020

FOTTERAPEUTEN 1 – 2020 | 9 TEMASIDER: FOTTERAPEUTER SOM HAR SATT SPOR | TEMA IDER: KLINIKKDRIFT Det som nå ble nytt var at jeg skulle få et eget rom å starte klinikk i. Det var riktignok i kjelleretasjen hos mine foreldre, men det var da en begynnelse – og husleia var svært gunstig! Senere bygget vi eget hus der vi tilrettela for at jeg skulle kunne drive klinikk i annekset ved siden av huset. Det var kjempelurt, for da kunne bedriften betale husleie til oss privat, noe som gikk rett på avdraget til huslånet. Ventet barn Så kom dagen da vi ventet vårt første barn. Jeg hadde ikke rukket å få en stabil pasientliste ennå, og jeg hadde ikke tegnet noen forsikring som skulle sikre meg god utbetaling når jeg skulle ut i permisjon. Den måtte jeg i så fall ha tegnet ti måneder før termin- dato. Jeg hadde heller ikke klart å opparbeide meg en god lønn ennå, så vi ville falle svært dårlig ut når snittet av de tre siste inntektsårene skulle legges til grunn. Hva nå? Nyetablert, dårlig råd og masse investeringer sto for døren. Det så mørkt ut, men den dagen jeg nesten hadde bestemt meg for å gi opp, ringte telefonen. Det var en dame fra Innovasjon Norge som skulle følge opp meg og min bedrift. Det skulle vise seg at alle som hadde mottatt støtte fikk gratis råd og veiledning i fem år etterpå. Dette var for å prøve å unngå at nyetablerte bedrifter skulle gi opp de første, tøffe årene. Det kunne ikke blitt bedre! Jeg forklarte situasjon og hvordan vi ville falle dårlig ut økonomisk siden jeg ikke hadde klart å jobbe meg opp ennå. Damen i andre enden av røret trøstet meg og sa at jeg hadde seks måneder på å etablere meg som et aksjeselskap. Det ville redde meg. Da var jeg ansatt i egen bedrift og reglene rundt inntekt ble mye ryddi- gere. Nå kunne jeg ta ut en fornuftig lønn, som da ble grunnlaget for permisjonstiden. Og tenk, damen fra Innovasjon Norge hjalp meg med hele papirmølla! Det kostet den gang 100 000 å etablere et AS, men vi måtte i første omgang ut med 50 000 kroner. Deretter hadde vi fem år på oss til å putte inn resten. Det som er bra er at man ikke trenger denne summen i rene penger. Alle store investeringer regnes om til verdi for innskudd av aksjekapital. Jeg greide det – og siden har jeg aldri angret. Det er svært ryddig ovenfor NAV å ha denne ordningen. Det har jeg fått erfare alle de seks gangene jeg har vært ute i permisjon eller sykemelding. Møte med andre Det lureste jeg dog gjorde var å innkalle til et møte med de to andre fotterapeutene i kommunen. Jeg kjente dem ikke fra før, men det å opparbeide et godt kollegialt samarbeid med dem fra starten av, har senere vist seg å være den beste investering. Vi har den dag idag et godt samarbeid og en god dialog. Da jeg for eksempel fikk vannlekkasje i klinikken min for noen år siden, stilte de andre opp og lånte ut sine lokaler, slik at jeg kunne opprettholde driften mens klinikken ble renovert. I 16 år drev jeg alene. Det ble etter hvert en vane, selv om det noen ganger føltes tungt. Så kom det en ung, nyutdannet fotterapeut og ville ha jobb. Jeg tok henne inn i varmen og ansatte henne i en deltidsstil- ling. Det er det beste jeg kunne gjort. De seks årene vi jobbet sammen kaller jeg «gullårene». Jeg fikk virkelig se hvor godt det var å dele på alle erfaringer, det være seg det positive som det negative. Det var derfor en stor sorg i hjertet da hun gikk ut i permisjon og ikke kom tilbake etterpå. I tre år prøvde jeg å drive videre alene med samme arbeidsmengde, men til slutt innså jeg at «dette går ikke lenger». Det har i dag gitt nye muligheter. Nå leier jeg inn faglig hjelp en uke i slengen for å få hjelp til å ta unna arbeidsmengden. Det er gull verdt å ha en kollega på nært hold igjen. Et eget kapittel i min praksis har vært prosessen med å komme dit jeg er i dag i forhold til institusjo- nene i kommunene. Jeg har gått fra å føle meg som en ufyselig inntrenger som ble stuvet på et fuktig bad med dårlig lys når det var «fotdag» på «hjemmet», til i dag å føle at de virkelig har respekt for jobben jeg gjør. Jeg har skikkelig utstyr og godt lys, og eget fotrom. Det vil si, vi må fortsatt dele med frisørene, men det fungerer greit så lenge man respekterer hverandres hygienekrav. Lært mye Jeg kan nå se tilbake på snart 25 år som fotterapeut. Veien har vært lang og tøff, til tider så tøff at jeg har vært nær ved å gi opp. Men, veien blir til mens man går, heter det. Jeg har lært utrolig mye på disse årene. Jeg har utviklet meg enormt som menneske, og kan i dag fremstå som en trygg, faglig oppdatert terapeut, som vet at jeg kan gjøre en forskjell for fothelsen til det norske folk. Jeg samarbeider godt med annet helsepersonell i kommunen. Jeg vet ikke om en annen jobb der man får kombinert det å bruke absolutt alle sider av seg selv, samtidig som man utfører et håndverk i særklasse! Tenk å være sin egen sjef, og omsette godt nok til å kunne ta ut en lønn man kan leve av. Jeg har verdens flotteste jobb! Velkommen etter alle dere som drømmer om å starte egen bedrift. Vi trenger alle, og sammen skal vi til slutt bli sterke! PRAKSIS: Christina S. Holmen sammen med Rachel Aksmo som tidligere var praksiselev hos henne, men som nå er ferdig utdannet og har startet egen klinikk på Leknes. (Foto: privat)