Fotterapeuten nr. 1-2021

36 | FOTTERAPEUTEN 1 – 2021 | VEIEN INN I YRKET annerledes ut nå enn da jeg startet som skomaker. Behovet var annerledes, det var mest reparasjo- ner – og ikke like mye av det heller. Men igjen vil jeg si jeg hadde gullhår. Siden jeg hadde mitt eget AS, ble jeg permittert, noe som igjen gjorde at jeg hadde krav på støtte til omskolering, forklarer hun. Fotterapi Siden føtter og sko hadde vært en naturlig del av livet hennes lenge, falt valget raskt på fotterapi. Hun startet i 2006 på den private skolen OPK (Opplæringskonsult AS), som holder til i Krokstadelva, utenfor Drammen. Her er undervisningen samlingsbasert, en uke i måneden og går over halvannet år. I denne perioden pendlet hun mellom Finnsnes og Krokstadelva. Barna var på denne tiden tolv og ni år og bodde hos faren sin når hun var sørover. Hun hadde på dette tidspunktet allerede møtt sin nåværende samboer, som hadde flyttet fra Oslo til Finnsnes for å bo sammen med henne. Han ble igjen i nord ukene hun var i Krokstadelva. Fotterapi viste seg å være midt i blinken. Den nye studenten var nysgjerrig på faget og fikk god bruk for kunnskapen om sko som hun hadde tilegnet seg gjennom skomakerfaget. – Når du skal forstå skoens påvirkning på foten er det en kjempefordel å kunne noe om sko, både om materiale, oppbygging og bruksområder. Samtidig har jeg alltid vært interessert i anatomi og idrett – og har lett for å lære. Fotterapi er jo også et håndverk, der du lager såler og avlastninger, og slikt sett beslektet med skomakeryrket, understreker Ellen Margareth. Egen klinikk Som ferdig utdannet fotterapeut, startet den nyutdannede autoriserte fotterapeuten egen fotklinikk på Finnsnes i 2007. Hun fikk lokaler i treningssenteret Friskhuset, der det også var kiropraktor og fysiotera- peut. Ved siden av dette betjente hun fem sykehjem, der det ene lå åtte mil unna. Hun hadde med andre ord nok å gjøre, og var fra før vant med å drive egen bedrift. To år senere bestemte Ellen Margareth og samboeren seg likevel for å flytte, til Stokke i Vestfold, der samboeren har slekt. Hun beholdt samtidig klinikken på Finnsnes fram til 2012 og pendlet nordover én uke i måneden for å ivareta klinikken og jobben på sykehjem- mene. Barna ble igjen hos faren, men på denne måten så hun dem mye. Datteren flyttet dessuten til Stokke året etter for å gå på fotballlinja, men det var fremdeles viktig å møte sønnen. – Da vi flyttet til Stokke åpnet jeg en liten klinikk i Tønsberg vis-a-vis en skomaker. Han var veldig interessert i at jeg skulle overta. Da kunne jeg omsider ha tatt svenne- brevet, som det alltid har plaget meg litt at jeg formelt ikke har, men det ble ikke noe av. Fotklinik- ken hadde jeg kun et snaut år. Jeg delte lokaler med en frisør og trivdes ikke særlig, forklarer hun. Tilbud som lærer På denne tiden fikk fotterapeuten en telefon fra sin tidligere lærer ved fotterapiutdanningen, Marit Nordby, som lurte på om hun var interessert i en jobb på utdanning­ en, med sko- og sålebiten. For en som alltid har vært åpen for nye utfordringer, var det lett å takke ja. Etter fire år i jobben som lærer, bestemte Ellen Margareth seg også for å ta en bachelor som yrkesfaglærer ved Oslo Met, med studiested på Kjeller. Det er et krav om at minst én av lærerne ved utdanningen skal ha slik kompetanse, så hvorfor ikke henne? Etter tre års utdanning på fulltid, ved siden av deltids­ stillingen hos OPK, var hun ferdig utdannet i 2019. – Jeg jobber nå i en 70 prosent stilling hos OPK, der vi har maks ni elever per klasse og tre parallelle kull. I tillegg til å være fagansvar- lig og rettelærer, underviser jeg to lange dager i uka under samlin- gene. Ved siden av jobber jeg 30 prosent ved fotterapiutdanningen i Tønsberg, hos Kompetansebygger­ en Vestfold. Etter å ha jobbet der i fem år sammen med Thea Rønningen, har jeg hatt permi- sjon i et halvt år, men starter igjen nå på nyåret, sier hun. Hun forteller videre at de hos Kompetansebyggeren nylig, etter en lang kamp, har fått utvidet utdanningen til å vare i to år. Voksenopplæringen der er med elevrett, slik at de også må gi opplæring i andre helse- og oppvekstfag på Vg1 og trenger mer tid. Undervisningen i Tønsberg er heller ikke samlings- basert og med mye større klasser, så det er to ulike verdener. Mor på ny Midt oppi alt dette, ble altså Ellen Margareth for få år siden mor på ny, i godt voksen alder. I 2014 fikk hun og samboeren en liten gutt, som var skolestarter i høst. Samtidig ble hun nylig bestemor for første gang, da datteren Tina fikk en sønn. Datteren bor på Fornebu, giftet seg i 2019 og har arvet morens undervisnings- og idrettsinteresse. Hun spiller fotball for Vålerenga i toppserien og har ett år igjen på lektorutdanningen. Den eldste sønnen valgte først militæret, og studerer nå i Narvik. At hun igjen har havnet på rett hylle i livet, er den relativt nyutdannede læreren ikke i tvil om. Hun trives veldig godt med å undervise og mener hun er heldig som får bidra til at det blir utdannet nye, dyktige fotterapeut­ er i Norge. Det er gøy å være med på dette. Her legger hun til at hun også var med på å skrive lære­ bøkene i fotterapi i 2012-2015. Skulle hun tatt en master, kunne hun tenkt seg å ta en innen idrett og føtter. Der tror hun at hun kunne hatt noe å bidra med. Hun synes ellers det er fint at de nye læreplanene fokuserer mye på biomekanikk og bevegelseslære. Både biomekanikk, anatomi, sko og såler tenker hun det er viktig å få høyere kompetanse på. Hun har selv tatt modulene, og venter egentlig bare på at et nytt kull skal starte opp ved USN i Drammen, slik at hun kan ta biomekanisk terapi der. Samfunnsbehov – Det er viktig at vi fotterapeuter blir mer ansett som yrkesgruppe i det forebyggende helsearbeidet, og at vi sørger for at det er et behov for