Fotterapeuten nr. 1-2022

| PORTRETT AV EN FAMILIE 30 | FOTTERAPEUTEN 1 – 2022 Aldri tenkt før – Den tanken hadde jeg aldri tenkt før. Den kom bare plutselig til meg. Det er litt rart at jeg rett etter videregående tok et år på Helse- og miljø, sammen med ei venninne. Dette første året danner jo det videre grunnlaget innenfor all helsefaglig utdan­ nelse, men for meg stoppet det den gang der. Jeg tok faget bare fordi jeg ikke visste hva jeg ville. Nå 30 år senere viser det seg imidlertid at det året var gull verdt da jeg skulle begynne på fotterapi, fastslår Yasmin. Når Fotterapeuten er på besøk, er hun som snart vil bli tredje generasjon fotterapeut i familien, godt inne i andre semester av studiet, som hun tar ved Fot- og Helseakademiet i Oslo. Yasmin jobber fortsatt med yoga og har tenkt til å fortsette med det også etter at hun er ferdig utdannet fotterapeut, men hun vil begynne å jobbe i morens klinikk ved siden av. – Hun har jo klinikken sin her hjemme på Rygge, men jeg tenker at jeg kan begynne å jobbe der et par dager i uken, så får vi se hvordan det går. Jeg bor selv i sentrum av Moss, der det er mange dyktige fottera­ peuter og også et godt tverrfaglig samarbeid. Jeg har også blitt invitert til å observere noen timer hos en fotterapeut i Lilleng Helsepark her i Moss, hos en som jeg traff på fagkongressen i september, sier hun og legger til: – Som student fikk jeg en utrolig hyggelig og varm velkomst på av alle i Østfold krets da jeg var på min første fagkongress. Det kollegiale samholdet ser ut til å være veldig bra. Jeg har jo fått faget inn med morsmelken, selv om jeg først har begynt å interes­ sere meg for det nå. Jeg gleder meg til å komme i gang – og synes ikke minst dette med skotøy er spennende. Ikke noe press Anne synes det er hyggelig at datteren har startet på fotterapistudier, men understreker at dette ikke har vært noe hun har presset på for. Hun har to døtre og begge har selv bestemt sitt eget yrkesvalg. Om datteren ønsker å overta klinikken er det greit, hvis ikke er det også greit. Hun overtok selv etter sin mor, men Kari jobbet sammen med henne helt til hun var 86-87 år. – I klinikken vi hadde da, som lå på Helgerød på Jeløya, hadde jeg og mor hvert vårt behandlingsrom. Egentlig var vi enige om at vi skulle jobbe hver våre dager, men mor ville ikke helt gi slipp på det å ha styringen, så hun saboterte dette litt, sier datteren lattermildt. Anne solgte etter hvert denne klinikken til fysioterapeutene som også holdt til der. Hun synes ellers det er rart at det skal være så vanskelig å få solgt en klinikk – og mener at det ikke er alle som er «Egentlig var vi enige om at vi skulle jobbe hver våre dager, men mor ville ikke helt gi slipp på det å ha styringen, så hun saboterte dette litt.» OMTALE: Et av mange avisopp- slag fra Kari Smiths mange­ årige virke som fotterapeut. (Foto: privat)