FOTTERAPEUTEN 1 – 2023 | 35 PORTRETT AV EN FOTTERAPEUT | komme dit vi er i dag. Jeg tenker på familien min og de der hjemme hver dag. Det går etter forholdene greit med dem, men de forteller om mangel på strøm og vann, og er bekymret for sikkerheten. Jeg er hver dag redd for hva Russland planlegger, sier hun. Hun har mye kontakt med familien. Moren hennes kom til Sandefjord og bodde hos dem en stund, men er for tiden tilbake i Ukraina for å se hvordan det går der. Planen er å komme tilbake hit. Familiens hjemby, en liten landsby ikke så langt unna hovedstaden Kyiv, har så langt vært forskånet for bombing, men situasjonen er naturligvis vanskelig. Sist Anna og familien var på besøk i Ukraina var i jula 2021, altså ikke så lenge før krigen brøt ut. Selv om de ikke så for seg noen krig den gang, medgir hun at det var en rar stemning i landet. Hun vil gjerne dra tilbake på besøk, men det må først bli litt roligere tider. Byttet yrke Vi skal imidlertid nå litt tilbake i tid, til tiden før Anna fant kjærligheten og flyttet til Norge – og til tiden før krigen i Ukraina. I hjemlandet tok hun en universitetsutdanning innen transport og logistikk, og har blant annet jobbet med salg og innkjøp av mobiltelefoner og i butikk. Ikke så lenge etter at hun flyttet til Norge i 2012 ble hun gravid, samtidig som det var en del arbeid med å skaffe oppholdstillatelse og tilvenne seg sitt nye hjemland. Hun begynte så smått å søke jobb, men det var lite respons. Hun har alltid ønsket å jobbe med mennesker og bruke hendene, så da hun så en annonse om fotterapiutdanning hos Kompetansebyggeren i Tønsberg, tenkte hun at det kunne passe bra. Det har hun ikke angret på. Hun tok utdanningen i 2015 og startet ganske umiddelbart etter opp egen praksis som selvstendig næringsdrivende fotterapeut i 2016. For å få erfaring og egne pasienter, tok hun samtidig på seg en vikarjobb på sykehjemmet i Re, en halvtimes kjøretur unna. Der jobbet hun sammen med fotterapeut Marit Hvidsten, som hun lærte mye av. – Jeg var litt usikker på hvordan det ville være å starte opp rett etter utdanningen som selvstendig fotterapeut fra Ukraina. En ting er det å drive egen klinikk, men ville jeg få noen pasienter? Det var derfor fint å få litt erfaring og en pasientliste først. Etter vikariatet i Re ble jeg leid inn som fotterapeut i en velværesalong i Sandefjord sentrum, forteller hun. Egen klinikk Da Anna Kolesnyk tok fotterapiutdanningen i 2015 var en av hennes medelever Inger M. Paulsen, som i dag er forbundsleder for Fotterapeutforbundet. Selv om de har hatt hver sin klinikk, har de helt fra starten samarbeidet gjennom å dele behandlingsrom og jobbe på ulike dager. I 2018 flyttet de inn i Sandefjord Helsepark, i utkanten av Sandefjord sentrum. På dette tidspunktet hadde hun opparbeidet seg nok pasienter, slik at hun nå kunne konsentrere seg om kun å jobbe i egen klinikk. Fram til nå har hun i utgangspunktet jobbet tre-fire dager i uka, men hun anser likevel at hun jobber 100 prosent, for hun har ofte lange dager. Som mor til to barn, på ni og fem år, er det viktig ikke å slite seg ut heller. Å ha klinikk i en helsepark sammen med mange andre helseprofesjoner gir mange fordeler, blant annet at bygget er tilrettelagt både for dem med rullestol og rullator. I tillegg har de felles lunsj én gang i uka og av og til arrangeres det felles foredrag. Det hender også at de anbefaler pasienter for hverandre. Finne løsninger På spørsmål om det er noe spesielt innenfor fotterapiyrket Anna brenner for, svarer hun: TAKKNEMLIG: Å være fotterapeut er et takknemlig yrke, synes Anna Kolesnyk.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy