Fotterapeuten nr. 2 - 2017

FOTTERAPEUTEN 2 – 2017 | 37 INTERVJU | Nærland i 1969. De fikk 75 kroner pr måned i lommepenger pluss kost, losji og arbeidstøy som krympet i vask. Etter endt utdanning dro han til England og jobbet der i 9 måneder. Takket være oppholdet der får han i dag 46 pence pr mnd. i alderspensjon fra England. Ole har også jobbet et par år på Vestlandsheimen, en sentralinsti- tusjon for psykisk utviklingshem- mede. Så bestemte han seg for å bli fotterapeut. «Et mye mer håndgri- pelig og konkret fag enn verne- pleien» sier han med tyngde. Han ble utdannet på fotterapiskolen som Sofie Knutsen etablerte i Kristiansand i 1978. Han kan ikke få fullrost Sofie som lærer og menneske. «En munk uten bøker, er som en mann som er levende begravet» Dagene er fullt besatt med gjøremål. Ole har ansvar for å sende sengetøy og håndklær til vaskeriet, han ringer med klokkene når det er messe og han serverer av og til ved måltidene. Fordi han har en helsefaglig bakgrunn, må han også hjelpe de brødrene i klosteret som trenger litt praktisk hjelp. Det blir ikke mye egentid, kun litt om kvelden. Da leser han og er en flittig bruker av pc. Vi ble veldig overras- ket over hvor mye detaljkunnskap han har om norsk samfunn og politikk. Han har meninger om det meste og en særdeles lun og fin humor. Når man er på besøk hos en fotterapeut i et katolsk kloster er Jesu vasking av disiplenes føtter et uunngåelig tema. Ole bekrefter at de utfører fotvaskings ritualer ved to anledninger. Det ene er på Skjærtorsdag hvor 12 brødre får vasket en fot som en sakramental handling. Og det andre er et ritual ved inngangen til novisiatet, dvs når en person ønsker å bli tatt inn i klosteret. Da får personen begge føttene vasket. Klosteret har en vakker kirkegård hvor munkene begraves. En av Oles oppgaver i klosteret er å være med og grave gravene. Han forteller at det er så tett befolket i Nederland at folk gravlegges tre i høyden. Han har i løpet av sine 35 år i klosteret vært med og grav- legge 22 brødre. «Du yter etter evne, og mottar etter behov» Man blir ikke rik av å være munk, det kan Ole bekrefte. Han forteller at hans pensjon fra Norge og Nederland og de 46 pence han får fra England går direkte til klosteret. Munkene får ingen penger, men får det de behøver når de ber om det. Vi fikk delta på kveldsmessen i klosteret og være med Ole da han ringte med klokkene. Alle 16 munkene var til stede i kirken, i tillegg til noen fra landsbyen, og to andre som bodde i gjestehuset sammen med oss. Vi spiste kveldsmat og frokost i spisesalen i klosterets gjestehus hvor vi også overnattet. Det som gjorde måltidene spesielle,er at det skal være helt stille. Maten skal nytes uten samtale. For to norske pratesyke damer ble det en utfordring, men vi klarte det. Da vi skulle dra neste dag, ble vi staselig kjørt til jernbanestasjo- nen av abbeden selv. Vi kommer gjerne tilbake til Egmond-Binnen, både på grunn av stedet i seg selv, men mest av alt for å bli mer kjent med den fantastiske fotterapeuten som befinner seg der.