Fotterapeuten nr. 2 - 2018

FOTTERAPEUTEN 2– 2018 | 21 TEMASIDER: PROFESJONALITET | S amtidig foretok jeg min første reise, av mer enn 30, til Pakistan for å se hvordan diabetes ble forstått og håndtert der. I studien obser- verte jeg selve møtene og intervjuet alle deltakerne, samt fulgte pasientene over tid i møter med leger og annet helsepersonell. I alle disse årene har legestudenter og sykepleiere henvist til den. Senere har jeg gjennomført flere liknede studier av pakistansknorske familier med barn med ulike medfødte og arvelige tilstander (Se f.eks. Sajjad 2012, Sørheim 2000). Studienes fellestrekk Pasienter (og deres familier) og helsepersonell har ulik forståelse av helse, sykdom og behandling, men pasientenes forforståelse utforskes så å si ikke. I stedet gis det mye informasjon til pasienter og familier, men det sikres i liten grad at den forstås. Pasienter og helsepersonell opplever at de i for liten grad når fram til hverandre i kommunikasjonen, og kommunikasjonen bærer preg av toveismonologer. Det benyttes derfor i stor grad en ikke-hensiktsmes- sig kommunikasjonsform, og enkelte helsearbeidere etterspør mer hensiktsmessige kommunikasjons­ metoder. En betydelig del av det som forstås som kommuni- kasjonsproblemer knyttet til språk og kulturforskjel- ler, handler om generelle kommunikasjonsproblemer og strukturelle forhold. Det betyr ikke at kulturfor- skjeller ikke er av betydning, men at for mye tilskri- ves pasientenes (antatte) annerledeshet, og at helsepersonell på den måten fraskriver seg ansvar. Sagt på en mer presis måte; at ledelsen ikke tar tak i det de enkelte helsearbeidene sliter med. Dermed blir utfordringene og ansvaret individualisert og bare sporadisk tatt tak i. Helsepersonell har mange ting de lurer på når det gjelder pasienters bakgrunn, men stiller i liten grad slike spørsmål til pasientene. Et eksempel er sykepleieren som ikke spurte moren med innvandrerbakgrunn hvorfor hun motsatte seg at sykehuset tok blodprøver av barnet med diabetes type 1. Korte svar på kompliserte kommunikasjons­ forhold Ved å spørre hva pasienter tror, mener, forstår eller har av kunnskap og erfaring gjennom å spørre og lytte til deres forforståelse, kan prosessen med å tilføre pasientene ny kunnskap begynne. Da vet man bedre hvor pasienten står. Hvis for eksempel pasien- ten har begrensede basiskunnskaper om kroppen, vil informasjonen måtte være annerledes enn om pasienten har slik kunnskap. Helsepersonells respons er viktig. Hvis pasienten blir avfeid med at «nei, slik er det ikke» eller «i Norge tror vi ikke slikt» er hensikten ved å spørre borte. Latter eller smil når pasienter sier noe som kan virke merkelig eller dumt, for så å fortsette med å gi informasjon om det helsepersonell anser som viktigst, stenger heller enn åpner for en nødvendig toveiskommunikasjon. Da har pasienten bare lært hvordan man er pasient i Norge, uten å ha fått tilgang til viktig, ny kunnskap. Målet bør være å bevege seg bort fra å gi informa- sjon i monologsform, til at kommunikasjonen tar form av en dialog der kunnskap og erfaring utveksles. Det betyr samtale i stedet for enetale. Dermed utvikles ny innsikt for begge parter. På sikt vil dette danne grunnlag for mer effektive møter, men det er skremmende for de som ikke behersker formen og som tenker at dette er tidkrevende. Dessuten er det noen som tror at de faktisk snakker med hverandre når de snakker til hverandre. Ved å samtale legges et godt grunnlag for at begge, både helsepersonell og pasient, skal kunne spørre om det de lurer på og lære av hverandre. Helsepersonell skal lære for å gjøre en enda bedre jobb, pasienter for å kunne ta best mulig vare på seg selv og sin familie. En gjensidig læringsprosess sikrer både pasienter og helsepersonells kunnskapsutvikling. Den viktigste informasjonskilden for helseperso- nell er pasienten selv, selv om generelle kulturkunn- Artikkelen handler omkommunikasjon i helsetjenesten. Utgangspunktet er at jeg på 1980-tallet gjennomførte en etnografisk studie over halvannet år av pakistanske pasienter med diabetes type 2 og deres møter med norsk helsepersonell (Sørheim 1986). AV TORUNN ARNTSEN SAJJAD , FORSKER PHDVED OSLOMET – STORBYUNIVERSITETET Referanser • Eriksen, T.H. og Sajjad, T.A. (2015) Kultur­ forskjeller i praksis. Perspektiver på det flerkulturelle Norge. (6.utgave.) Oslo: Gyldendal Akademisk. • Sajjad, T.A. (2012) Genetisk veiledning av pakistansknorske familier. Oslo: Unipub. • Sørheim, T. A. (2000) Innvandrere med funksjonshemmede barn i møte med tjeneste- apparatet. Oslo: Gyldendal Akademisk. • Sørheim, T.A. (1986) Sykdom og kultur. En sosialantropologisk analyse av møter mellom pakistanske diabetikere og norsk helsepersonell. Oslo: Institutt for sosialantropologi, UiO. PS: Denne artikkelen har vært trykket i Diabetesforum nr. 3/2016 og er gjengitt med både deres og artikkelforfatterens tillatelse.