Fotterapeuten nr. 2 - 2018

22 | FOTTERAPEUTEN 2 – 2018 skaper også er nyttig å ha hvis de kan brukes til å stille mer relevante spørsmål til pasienter. Men for å kunne utveksle i stedet for å gi, må pasienter aner­ kjennes som verdige dialogpartnere. Spørsmål bør stilles slik at pasienten i minst mulig grad kan svare med et ja eller et nei. Når ivrig helsepersonell går på kurs i kommunikasjonsteknikk og får tips om å sjekke ut hva pasientene har forstått ved å si «Forstår du?», har de hatt dårlige lærere. Mange vil, uavhengig av minoritetsbakgrunn eller ikke slik bakgrunn, ikke svare nei på et slikt spørs- mål. Hvorfor? Et eksempel fra norskpakistanske pasienter er at de ved å si nei vil avsløre at den profesjonelle gjør en dårlig jobb som ikke engang kan forklare slik at pasienten forstår. En annen måte helsepersonell lærer å sjekke ut hvorvidt pasienten har forstått eller ikke, er å be pasienten repetere, men dette er en like uegnet metode. Hvorfor? Et eksempel fra det pakistanske utdanningssystemet er at elever og studenter i stor grad lærer å repetere lærestoff, men repetisjon uten refleksjon gir ikke informasjon om innsikt i kunn- skapen. Så hva står vi igjen med da? At pasienter forteller med egne ord, og man trenger ikke være enige om veien til målet, men enige om målet (f.eks. med konsultasjonene, helsepersonells rolle og pasientens egen rolle i diabetesomsorgen). For at pasienter skal kunne ta ansvar for egen helse, trengs blant annet innsikt i og tilgang til relevant kunnskap og hjelp til å se egne ressurser. Finnes konkurrerende forklaringsmodeller til den biomedisinske, betyr det ikke at ulike modeller ikke kan håndteres samtidig for pasienten, men er pasienten tynget av skyldfølelse, skam eller andre vonde følelser, vil god kommunikasjon være enda viktigere enn om troen på egen skyld ikke finnes. Kulturforståelse Den viktigste utfordringen i krysskulturell kommuni- kasjon, handler om gal kontekstforståelse og at dette ikke oppdages. Det betyr at pasient og helsepersonell forstår hverandres ord, bevegelser eller handlinger feil, fordi de ikke kjenner den kulturelle konteksten tegn opptrer i. Kulturforståelse innebærer ikke at man skal være enige, men at man forstår at samme ord eller ikke- verbale tegn kan ha ulik mening, og derfor må forsøke å gjøre mening eksplisitt og tydelig underveis i kommunikasjonen. I tillegg må man forsøke å få tilgang til pasientenes kontekst og hvordan pasient­ enes tegn skal tolkes. Helsepersonell kan konkret si, «hva betyr det jeg nå har sagt», og så forklare hvordan tolkningen er ment å være. I tillegg kan man for eksempel si: «Hva mener du? Hvordan kan jeg forstå det du nå sier?» Misforståelser oppstår når vi ikke har tilgang til hverandres tolk- ningsrammer, altså kontekstforståelse. Dessuten, kulturforståelse handler ikke bare om å forstå andre, men om å forstå seg selv og sitt faglige utgangspunkt i en biomedisinsk og naturvitenskapelig kontekst (Eriksen og Sajjad 2015). Hvilke kunnskapssystemer vi er preget av, sier noe om hvordan vi tenker og handler. PS:Torunn Arntsen Sajjad er sosialantropolog (PhD) og postdoktorforsker ved Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo. Medlemav BFU i Diabetesforbundet. | TEMASIDER: PROFESJONALITET Foto: Colourbox.com