Fotterapeuten nr. 2 - 2019

| FAGKONGRESSEN 12 | FOTTERAPEUTEN 2 – 2019 – Det var jo ikke fotterapeut jeg skulle bli. Etter å ha tatt utdannelse og jobbet en tid som hjelpepleier, kunne jeg egentlig ikke fordra føtter. Når vi dusjet og stelte pasientene hørte fotstell med, men vi prøvde å unngå det så godt vi kunne. Jeg trengte imidlertid en pause fra jobben som hjelpepleier på Regionssykehuset (RiT) og ville fylle tiden med studier. Da jeg ikke kom inn på hudpleien, ble det fotterapistudier i stedet for, forteller Elin Langeng (60). Etter kun et par uker ved Anker- skogen videregående skole på Hamar var hun frelst og innså at dette var midt i blinken for henne. Det å jobbe med mennesker og med sine egne hender – og deretter se og høre hva jobben hun gjorde betydde for de fornøyde pasientene, som fikk en bedre hverdag – var svært tilfredsstillende. Tøff start Elin Langeng er født og oppvokst i Ålen rett utenfor Røros, men har bodd i Trondheim siden 1979, da hun var ferdig utdannet hjelpe­ pleier. Etter å ha jobbet i yrket noen år, trengte hun altså en pause, som hun brukte til å utdanne seg som fotterapeut. Her var hun ferdig i 1984. Selv om hun følte at dette var et riktig yrkesvalg, medgir hun at oppstarten var tøff. – Det var ingen stillinger som sto og ventet på deg etter endt utdanning. Enten måtte du starte for deg selv eller gjøre noen helt annet, påpeker hun. Det ble til at hun i begynnelsen jobbet 50 prosent som hjelpepleier på sykehuset og 50 prosent som fotterapeut hos en kollega. Da kollegaen gikk ut i svangerskaps­ permisjon sa Elin Langeng opp ENGASJERT: Den erfarne fotterapeuten har et sterkt engasjement for faget. (Foto:Andreas Hanger) KUNNSKAPSRIK: Da hun selv startet opp dro Elin Langeng mye utenlands for å lære nye teknikker. (Foto:Andreas Hanger) FORFOTSORTOSER: Elin Langeng har holdt mange kurs og foredrag, der hun lærer bort det å lage forfots­ ortoser i silikon og filt. (Foto: privat) TEMASIDER: FOTTERAPEUTER SOM HAR SATT SPOR