Fotterapeuten nr. 2 - 2019

FOTTERAPEUTEN 2 – 2019 | 13 jobben som hjelpepleier og vikari­ erte for henne i et drøyt år. Hun minnes at inntekten kunne være på 2000 kroner i måneden. I 1985 åpnet hun sin egen klinikk, Fotspesialisten klinikk Elin i Trondheim, som hun driver den dag i dag. Hun jobbet lenge alene, men i dag er de tre fotterapeuter i klinikken. Hun har utvidet og flyttet en rekke ganger, etter hvert som hun har trengt større lokaler. Ut i Europa Fra midten av 90-tallet ble Elin Langeng med i et diabetes fotteam ved St. Olavs Hospital i Trond­ heim, der hun først jobbet halvannen dag i uka og deretter én dag i uka helt fram til for et par-tre år siden. Det fantes på den tiden et diabetesteam i Bærum og ett i Ålesund. Likevel var fot­ teamet i Trondheim et pilotpro­ sjekt som var helt unikt i Norge. Teamet hadde helt flat struktur og besto av en ortoped, en sykepleier, en ortopediingeniør og en fotterapeut. – Vi startet på scratch og dro derfor ut i Europa for å lære. Hele teamet deltok blant på verdens­ kongresser om diabetes i Neder­ land og Storbritannia – og vi var også på hospitering ved Bispebjerg Hospital i København, der de var kommet langt på dette feltet, forteller hun. På spørsmål om hvorfor hun engasjerte seg så sterkt i pasienter med diabetes, svarer Elin Langeng at hun rett og slett takket ja da hun ble spurt om å være med i fotteamet. Hun hadde behov for å strekke seg mot noe nytt, lære mer og bevege seg litt utenfor komfortsonen. Det har hun aldri angret på. Det ble til at hun jobbet i diabetesfotteamet i over tjue år. Silikon og filt Noe av det den etter hvert så erfarne fotterapeuten lærte ute i Europa og tok med seg hjem for å dele med norske kolleger, var å lage forfotsortoser i silikon og filt. Etter å ha lært om dette i Frank­ rike, innså hun nemlig raskt hvor viktig et slikt hjelpemiddel var for å forebygge og behandle diabetes­ føtter, men også som generell avlastning og korrigering av forfoten for andre pasienter. – Ortopeden i diabetesteamet tok med en gang dette til sitt hjerte og pushet på for at vi skulle lage og bruke slik avlastning til hjelp for feilstilte tær, som hammertå, halgus valgus, etc. Etter hvert har jeg holdt mange kurs for Fotterapeutforbundet, der jeg driller i teknikk, hvordan forfotsortosene skal tilpasses og hva man skal ta hensyn til, påpeker Elin Langeng. Hun understreker at ved å bruke forfotsortoser kan du ikke minst unngå kirurgi. Hun har fått mange henvisninger fra leger og ortopeder – og hjulpet takknem­ lige pasienter, der kirurgi ikke har vært ønskelig eller helt umulig. Ambassadør for faget Elin Langengs kurs i filt og silikon har stått på Fotterapeutforbundets kompetansehevingsplan i mange år og gjør det også for 2019. Denne gang i Bergen. Disse kursene er imidlertid bare en liten del av kursvirksomheten hun er involvert i. Blant annet bistår hun ved etterutdanningskursene i diabetesfoten ved Universitet i Sørøst-Norge, campus Drammen og holder også jevnlig foredrag og kurs for Diabetesforbundet, NIFS og ulike helseaktører. – I perioder dro jeg til Oslo for å holde kurs nesten hver helg, og i hvert fall én helg i måneden. Jeg holdt for øvrig også, som eneste nordmann, foredrag under verdenskongressen for podiatrister i København i 2007, forteller den kunnskapsrike fotterapeuten. Det at hun stiller opp og snakker om bredden og viktighe­ ten av faget på alt fra legekonfe­ ranser til tverrfaglige samlinger, gjør Elin Langeng til en god og viktig ambassadør for fotterapeut­ ene. I løpet av alle disse årene har hun blitt godt kjent med både sykepleiere, leger og mange andre yrkesgrupper. Hun føler seg alltid godt mottatt og godt anerkjent. Uredd – Jeg har ikke autoritetsskrekk og er med tiden blitt ganske uredd. Det handler nok litt om det også. Fastlegene har for eksempel sammenkomster med faglige oppdateringer to ganger i året. Dit har jeg invitert meg selv for å fortelle om de viktige behandling­ ene vi fotterapeuter driver med. Nå hender det at jeg får henvis­ ninger fra leger i Trondheim som jeg ikke en gang kjenner, på pasienter de tidligere ville henvist til sykehuset, forklarer Elin Langeng. Hun føler de ulike yrkesgrup­ pene har et godt samarbeid. Samtidig er det hyggelig å få tilbakemeldinger om at de andre trenger henne og håper hun blir i yrket i lang tid framover. Gode tilbakemeldinger og anerkjennelse fra sitt eget forbund har hun også fått, blant annet da hun ble utnevnt til Ridder av Den Gyldne Ekskavator i 2011. Det syntes hun var flott og rørende, samtidig medgir hun at det ligger en del arbeid bak den innsatsen hun har gjort. Lærer hver dag Slik det er påkrevd har Elin Langeng også selv tatt mye kurs i regi av forbundet i løpet av sin yrkeskarriere. Her har hun lært mye, men samtidig tror hun at det aller viktigste påfyllet hun har fått, er lærdommen fra sine kolleger i diabetesteamet på St. Olavs hospital gjennom 20 år. – Vi fikk hele tiden mange nye utfordringer vi måtte løse – og jeg lærte ikke minst masse av ortopedene. Vi lærer jo noe nytt hver dag. Strengt talt er det først når du begynner å jobbe at du virkelig begynner å lære, fastslår hun – og legger til: – Jeg har nå en helt nyutdannet fotterapeut som jobber for meg. Han var her også under studiet og fikk beste karakter på praksis­ eksamen etter å ha observert og selv fått jobbe med pasientene, påpeker hun ganske stolt, samtidig som hun kan berolige med at hun ikke har tenkt å pensjonere seg på en god stund ennå. Forbundet og alle hennes kolleger vil derfor fortsatt få gleden av Elin Langengs kunn­ skap og ambassadørvirksomhet i årene framover. TEMASIDER: FOTTERAPEUTER SOM HAR SATT SPOR |