Fotterapeuten nr. 2 - 2019

| FAGKONGRESSEN 14 | FOTTERAPEUTEN 2 – 2019 TEMASIDER: FOTTERAPEUTER SOM HAR SATT SPOR D et var en svært overras­ ket fotterapeut som fikk overrakt beskjeden om at hun var tildelt NIFS (Norsk interessefaggruppe for sårheling) sin ildsjelpris i februar i år. Hennes egne tanker var «har jeg fortjent det?», men det var det tydelig at juryen for prisen ikke var i tvil om. Av private årsaker var Ranveig Tvedt Breivik (72) ikke til stede på festmiddagen under årets kongress da prisen ble offentlig­ gjort, men hun føler seg sterkt beæret over utmerkelsen. Ildsjelen, som brenner for fotte­ rapeuter generelt og diabetesfot­ problematikken spesielt, har også tidligere mottatt en hederspris for sin innsats innen faget. Det var tilbake i 1997, da hun gikk av som leder i Fotterapeutforbundet. Da ble hun av forbundet kåret til Ridder av Den Gyldne Ekskavator, etter sin innsats som forbunds­ leder i en turbulent tid. Fra munn til fot For å gå litt lenger tilbake i tid, så er Ranveig Tvedt Breivik født og oppvokst i Ålesund. Det er også her hun stiftet familie og etter hvert bestemte seg for å utdanne seg til fotterapeut. Hun tok utdannelsen ved Vestnes videre­ gående skole i Møre og Romsdal og var ferdig i 1986. Allerede samme år startet hun egen klinikk, som hun fremdeles jobber i noen dager i uken. – Før jeg begynte på utdannin­ gen jobbet jeg som tannlegeassis­ tent. Det er faktisk slik at mye av det utstyret tannleger bruker er ganske likt det vi fotterapeuter bruker. Vi bruker for eksempel begge bor, ekskavator og luft/ vannblåser. Unitene vi fottera­ peuter bruker har også gradvis gått over til å ligne mer og mer på tannlegeunitene. Jeg var imidlertid litt ferdig med «munn» og ønsket «litt avstand». Da ble det føtter, forteller hun. Helt fra starten var tilgangen på pasienter til klinikken stor. På bakgrunn av at Ranveig Tvedt Breivik helt fra dag én hadde et brennende engasjement for diabetesfotproblematikken, ble hun etter noen år headhuntet til å jobbe i diabetesteamet ved Ålesund sykehus. Der jobbet hun i en 20 prosent stilling helt til i fjor. Da måtte hun gi seg fordi 72 år er øvre aldersgrense for å jobbe ved sykehuset. Totalt ble det 25 flotte år hun jobbet i dette teamet. – Å jobbe i team har vært lærerikt, inspirerende, spennende og utfordrende. Du får «kolleger», selv om vi ikke har samme profesjon. Du er ikke alene, slik du er i en solopraksis som jeg har. På sykehus må du håndterer helt andre pasienter enn du gjør i en privatklinikk. Jeg har opplevd og lært utrolig mye som jeg ellers ikke ville gjort, sier fotterapeuten. Hospiterte utenlands Da Ranveig Tvedt Breivik begynte som fotterapeut eksisterte det minimalt med opplæring og kunnskap rundt diabetesfoten i Norge. Hun deltok imidlertid på et av de aller første kursene som ble holdt i regi av forbundet, der instruktørene kom fra Danmark. Hun syntes dette var spennende og ønsket å lære mer, derfor dro hun utenlands for å hospitere. Slik «Over-the-shoulder-learning» mener hun er beste metode å lære på. Det ble hospitering både i Nederland, Frankrike og Canada, men flest ganger dro hun til Danmark og dernest til London og King’s College Hospital. Den som trakk henne med til England – og som hun senere stiftet IFID (Interessegruppen for fotterapeu­ ter med diabeteskompetanse) med i 1994 – var Johanne Kolstø, en av de første norske fotterapeu­ ter som jobbet i diabetesteam med fotterapeut, ved Bærum sykehus. I London lærte hun og Johanne Kolstø utrolig mye, både av dyktige, engelske fotterapeuter og av andre yrkesgrupper. Denne Tidligere i år ble RanveigTvedt Breivik tildelt NIFS’ ildsjelpris for sin mangeårige innsats med arbeidet for «Den diabetiske fot». Den erfarne fotterapeuten har vært aktivt med i NIFS fra starten og var også med på å grunnlegge IFID i 1994 – da hun også var forbundsleder. AV ANETTE HAUGEN EN ILDSJEL OG VEIVISER