Fotterapeuten nr. 2 - 2019

16 | FOTTERAPEUTEN 2 – 2019 | KRONIKK TEMASIDER: FOTTERAPEUTER SOM HAR SATT SPOR – Det var en turbulent tid. Ikke minst slet forbundet økonomisk. Vi jobbet hardt, helt uten honorar, men det var en fin gjeng som jobbet sammen – og vi fikk ting på stell igjen. Det var også på denne tiden sekretariatet flyttet fra Kristiansand til Oslo, minnes den tidligere forbundslederen, som altså ble utnevnt til Ridder av Den Gyldne Ekskavator da hun gikk av som leder i 1997. Det er en heder og æresbevisning hun setter stor pris på. Som aktiv i forbundet var Ranveig Tvedt Breivik i flere år også norske fotterapeuters representant på årsmøtene til FIP (Den internasjonale podriatifore­ ningen). Etter at Fotterapeutfor­ bundet ble medlem i FIP i 1991, ble hun spurt av forbundsstyret om hun ville representere dem på de internasjonale årsmøtene. Det takket hun ja til og ble dermed den aller første norske delegaten. – I tillegg til årsmøtene, deltok jeg blant annet på FIPs verdens­ kongress i Nice, den første kongressen norske fotterapeuter fikk anledning til å være med på. Der var det en stor delegasjon fra Norge til stede. Senere dro jeg også til verdenskongressen i Gøteborg. Jeg fikk mange gode kontakter på disse reisene, noe som bidro til at jeg fikk mulighet til å hospitere i ulike land, blant annet i Montreal i Canada, forklarer hun. Det tverrfaglige Ranveig Tvedt Breivik har brukt mye tid og penger på sin kompe­ tanse. Det er imidlertid ikke bare fra kolleger i andre land hun har lært mye. Helt fra starten har hun deltatt – og også selv én gang holdt foredrag – på de årlige NIFS-kongressene. I et par perioder satt hun også i stipend­ komiteen i NIFS. I og med at dette er en tverrfag­ lig interessefaggruppe, der det ikke minst er med mange sykepleiere og leger, utveksles det mye lærdom mellom de ulike yrkesgruppene. I år mottok hun altså selv NIFS’ ildsjelpris for sitt kontinuerlige arbeid for diabetes­ fotproblematikken. Andre foreninger den aktive fotterapeuten har vært engasjert i er Diabetesforum i Møre og Romsdal. Om akkurat det er en del år siden, skulle hun eksem­ pelvis få dager etter at Fottera­ peuten møtte henne under et familiebesøk i Oslo, til Molde for å bidra som en av flere foredrags­ holdere på et kurs for kommune­ helsepersonell, i regi av organisa­ sjonen Noklus (Norsk kvalitets- forbedring av laboratorieundersø­ kelser). – Det tverrfaglige samarbeidet er veldig viktig. Det samme er det å være medlem i forbundet. Sitter du alene på din egen tue uten input. videreutvikler du deg ikke. Et savn jeg alltid har hatt i yrket, er å kunne sette anestesi, slik flere av våre utenlandske kolleger med høyere utdannelse kan. Imidlertid har jeg gjennom diabetesteamet på sykehuset vært så privilegert at jeg har hatt «kolleger» som har kunne gjøre det, sier Ranveig Tvedt Breivik. «Litt» pensjonist Selv om hun har kommet i en alder der hun med god samvittig­ het kunne ha pensjonert seg helt, jobber Ranveig Tvedt Breivik frem­ deles deltid i klinikken sin, i tillegg til at hun fremdeles holder foredrag både for fotterapeuter og annet helsefaglig personell. Klinikken hennes ligger den dag i dag i akkurat samme bygg som da hun startet i 1986, men hun flyttet på et tidspunkt fra annen etasje til gateplan. Å pensjonere seg helt har hun imidlertid ingen planer om i umiddelbar framtid. – Jeg er min egen sjef, så jeg står opp når jeg vil. Jeg tar ikke inn nye pasienter, men tar vare på de jeg har hatt i en årrekke. Jobben i diabetesteamet på sykehuset måtte jeg jo slutte i da jeg fylte 72, og dessverre har de ikke ansatt en ny fotterapeut i teamet. Hvor lenge jeg kommer til å holde på i klinikken er det helsa som bestemmer. Om den er bra nå, kan det jo snu plutselig, fastslår den fremdeles svært aktive, men «litt» pensjonerte fotterapeuten.