Fotterapeuten nr. 2 - 2019

18 | FOTTERAPEUTEN 2 – 2019 | TEMASIDER: FRAMTIDAS FOTTERAPEUTER T ID : FOTTER PEUTER SOM HAR SATT SPOR E del Olstad (64) er født i Bergen, men dro til Sogndal som fruktplukker da hun var 16 år. Derfra dro hun videre til Voss for å ta utdannelse som husmorvikar. Da den var gjennomført i 1972, flyttet hun tilbake til Sogndal og begynte å jobbe som husmorvikar. Det var da hun traff sin mann og giftet seg i 1975. Sitt første alvorlige møte med sykdommen diabetes fikk Edel Olstad gjennom sin svigerfar, som hadde diagnosen diabetes type 2. Han fikk et lite sår på tåa, som det i løpet av en uke gikk koldbrann i. Resultatet var at han måtte amputere hele benet fra låret og ned. Det var en skremmende opplevelse. Lære å lese på ny Edel Olstad opplevde på denne tiden også selv å bli alvorlig syk. Hun fikk hjerneslag og ble liggende mange uker på sykehus. Først trodde de at hun måtte lære både å snakke og lese på nytt. Heldigvis var taleevnene i orden, men å lese og skrive måtte hun lære fra bunn. – Da jeg ble syk hadde jeg vært hjemme med barna i ni år, etterpå begynte jeg å jobbe som assistent på et sykehjem i Sogndal. Jeg bestemte meg så for å begynne på skolen igjen. Først fullførte jeg videregående, deretter ble det fotterapi i Kristiansand. Jeg var ferdig 20. juni i 1986 og åpnet min egen klinikk i Sogndal fem dager senere, forteller hun. Klinikken åpnet hun i et forretningsbygg som mannen eide. Der var det fra før både lege, tannlege og frisør, så da hun åpnet sin klinikk, Fotklinikken Olstad AS, kunne man lese i lokalavisen at nå kunne man «få stell fra topp til tå i Guro Næss-bygget». «En utdøende rase» Artikkelen som sto i Sogningen/Sogns avis da Edel Olstad åpnet klinikken sin, var for øvrig ikke den eneste som har stått om den engasjerte fotterapeu­ ten i lokalavisa. Noen år senere, i 1992, kunne man lese følgende overskrift: «Lat oss ikkje verta ei utdøy­ ande rase». Tema den gang, som så mange ganger både før og senere, var utdanningen. Artikkelen ble innledet slik: « – Får Norsk Kommuneforbund (NKF) gjennom­ slag for sitt forslag om ei «generalistutdanning» i miljø og helsefag der fotterapi skal gå inn som ein av fleire i denne modellen, ja, så er det ei nedbyg­ ging av vår utdanning og yrke, seier Edel Olstad, fotterapeut og leiar for laget her i fylket. Norske Fotterapeuters Forbund feirar i år 40-årsjubileum, men fryktar at utspelet frå NKF skal føre til at yrket som i dag er offentleg godkjent helsepersonell, skal verte ein saga blott». Edel Olstad er fremdeles like klar på at for å få den anerkjennelsen som trengs, ikke minst hos annet helsepersonell, må utdanningen opp på et høyere nivå, men den må fortsatt være praksisrelatert. Det må bli attraktivt å utdanne seg til fotterapeut, ellers vil ingen velge yrket. – Å få til en refusjonsordning for diabetespasienter er også et viktig argument i denne sammenhengen, men her er vi litt inne i «en vond sirkel». Med en refusjonsordning heves statusen, men for å få ET STORT HJERTE FOR DIABETES OG SÅR Det ble en vekker for Edel Olstad da svigerfaren, som hadde diabetes, fikk et lite fotsår – og kort tid etter måtte amputere hele benet. Dette var en av årsakene til at hun valgte fotterapi da hun skulle ta ny utdannelse. Hun brenner for yrket og alt som handler om diabetes og sår. TEKST OG FOTO: ANETTE HAUGEN