TEMASIDER: 70-ÅRSJUBILEUM | FOTTERAPEUTEN 2 – 2022 | 21 opp med å gå fotterapilinjen. Før hun begynte på yrkesutdannelsen, hadde hun jobbet med litt ulike ting, foruten å være hjemme som husmor med et lite barn. – Jeg hadde blant annet prøvd meg litt som hjelpepleier og på sykehjem, men det var ikke helt noe for meg, selv om jeg trivdes med å jobbe med eldre. Jeg tenkte litt på hudpleie, men etter å ha snakket med en person på en klinikk i Drammen, som påpekte at «hud var alt for mye luksus, men at fotterapi var et yrke det ville bli behov for», tok jeg det valget og har aldri angret, sier den tidligere forbundslederen. Flyttet til Odda Etter endt utdannelse jobbet Mona litt som vikar i yrket, før hun påsken 1987 tok med seg datteren og flyttet til Odda på Vestlandet. Der hadde hun fått jobb på sykehjemmet. Det vil si, hun jobbet som selvstendig næringsdrivende, men kommunen sto for lokalene hun hadde i hovedetasjen på sykehjemmet, der hun tok imot pasienter fra et stort område. – Jeg var den eneste fotterapeuten i hele Hardanger, så pasientgrunnlaget var enormt. Sykehjemmet lå i tilknytning til sykehuset, der de hadde en avtale med Trøndelag om hofteoperasjoner. Ofte kom også de pasientene innom meg før de dro hjem igjen, forteller den autoriserte fotterapeuten, som medgir at det var ganske tungt å jobbe på et sykehjem. Det endte med at hun brant seg litt ut, så etter drøye seks år flyttet hun tilbake til Vestfold i 1993. Hun la da yrket delvis på hylla i halvannet år, i en periode hun fikk et barn til og ellers drev med litt vikarjobbing for en fotterapeut hun hadde tatt utdanningen sammen med. Hun jobbet også litt HYGGELIG: Tidligere forbundsleder Mona Sevlejordet og dagens forbundsleder Inger M. Paulsen har en hyggelig prat om forbundet og yrket før og nå. POKALER: En av Monas store hobbyer er kaninhopping, noe huset bærer preg av med alle pokalene og utmerkelsene. Blant annet er hun norgesmester for veteraner.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy