| TEMASIDER: 70-ÅRSJUBILEUM 22 | FOTTERAPEUTEN 2 – 2022 som ambulerende fotterapeut i Holmestrand og som vikar i Oslo. Lærerjobb På et tidspunkt, på slutten av 90-tallet, fikk Mona anledning til å vikariere som lærer i praksis ved fotterapiutdanningen, først ett år i Sandefjord, deretter ett år ved Rosenvilde videregående skole utenfor Oslo. Det trivdes hun godt med. Hun hadde lyst til å ta en utdannelse som lærer, men det ble litt for omfattende til at hun satte i gang. – Det var veldig lærerikt å jobbe som lærer. På den tiden hadde vi fått reform-94 og fotterapiutdanningen var over to år. I Sandefjord underviste jeg 2. klasse i praksis. Det var åtte elever innen alle aldre, der noen kun tok faget for å få poeng til den utdanningen de egentlig ville inn på, men de andre var svært seriøse, sier hun og legger til: – I undervisningen kom hele perspektivet fram, hvordan alt i kroppen henger sammen. Det er jo også slik at for noen pasienter er fotterapeuten kanskje den eneste de snakker med om en del private ting, saker de ikke åpner seg om for familien en gang. Nåværende jobb I dag jobber Mona Sevlejordet på Horten aktivitetssenter, der hun har vært siden 2005. Hun jobber også her som selvstendig næringsdrivende fotterapeut, men under avtale med kommunen. Hun slipper å betale husleie, telefonutgifter og en del andre løpende utgifter, men samtidig er det kommunen som fastsetter prisene hun kan ta. Noe annet kommunen bestemmer, er at hun og de andre må søke på egen jobb på ny etter en periode på mellom fire og seks år. Da må de til og med inn til nytt intervju. Hun er i midten av en slik prosess nå, noe som er slitsomt, men hun håper å få fornyet «ansettelsen» nok en gang. Gjennom alle årene i yrket har hun tross alt opparbeidet seg et godt renommé blant pasientene. Det blir nok uansett siste gang hun søker på nytt. For om fire år er hun 67 år og kan feire 40 årsjubileum i yrket hun aldri har angret på at hun valgte. Til tross for at hun elsker jobben sin, er det likevel en tid for alt, så da tenker hun det er på tide å gi seg, for kanskje å bruke enda litt mer tid på familie, sine kjære kaniner og andre hobbyer. Kollegaer i forbundet Til nå har vi stort sett snakket om det som har vært yrkesrelatert, derfor er det på tide å høre litt om når og hvorfor Mona først engasjerte seg i Fotterapeutforbundet, der hun meldte seg inn allerede da hun begynte å jobbe ved sykehjemmet i Odda på Vestlandet. Der tilhørte hun kretsen i Hordaland, som hadde jevnlige møter i Bergen på tirsdagskvelder. – Jeg dro på ett kveldsmøte, men det tok meg tre og en halv til fire timer hver vei med bil og ferge, så jeg fikk dem til å begynne å ha møtene på lørdager slik at jeg kunne delta. Det var veldig viktig for meg å treffe de andre i kretsen og diskutere det yrkesfaglige. MYE TIL FELLES: Mona og Inger har mange felles interesser innenfor yrket og har jobbet for mye av det samme i forbundet.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy