FOTTERAPEUTEN 2 – 2022 | 23 Jeg jobbet alene, dekket et område med 25 000-30 000 innbyggere og var ganske nyutdannet, sier hun. I tillegg til nytten hun dro av faglige diskusjoner og møter med kolleger under kretssamlingene, benyttet Mona seg også av kompetansen i sekretariatet, som den gang holdt til i Kristiansand. Hun tok en del telefoner og fikk hjelp av ham som jobbet som sekretær for forbundet på den tiden. Forbundsleder Da Mona flyttet tilbake til Vestfold i 1993 ble det naturlig å engasjere seg også i kretslaget der, og etter hvert ble hun valgt som leder i Vestfold krets. De hadde jevnlige møter på Flykafeen, der de også hadde temamøter. Blant annet husker hun godt et fint temamøte med fysioterapeut Håvard Kristiansen fra Sandefjord. Det var under tiden som aktiv kretsleder at hun også ble valgt inn som forbundsleder i 1999. Før hun ble valgt hadde hun blant annet jobbet mye med noen regnskaps/budsjettsaker på oppdrag fra styret, så da hun ble forespurt om å stille som leder av sentralstyret, takket hun ja og ble valgt. Det var imidlertid en ganske turbulent tid for forbundsledelsen, der det var vanskelig å sitte som leder, derfor valgte hun å trekke seg allerede etter ett år. I løpet av året som forbundsleder rakk hun likevel å jobbe med mange tunge saker, blant annet innen diabetesproblematikken. Yrkesgruppen ble på denne tiden også akseptert som en faginstans for Medisinsk råd. I tillegg til dette sto hun ansvarlig for en fagkongress i Bergen og det var en del annen reisevirksomhet med foredrag, blant annet til Bodø og Molde. Hun hadde også faste kontordager ved sekretariatet, som på denne tiden var flyttet til Oslo. Sko og diabetes Etter at hun trakk seg som leder, tokMona seg en god pause fra forbundsarbeidet, men hun forble medlem og fikk samtidig god støtte fra sine kolleger i Vestfold krets. Jobbmessig sammenfalt perioden med tiden hun jobbet som lærer, der hun som sagt trivdes veldig godt. På spørsmål om hun har hatt noen spesielle hjertesaker gjennom årene, svarer hun: – Allerede i 1986, da jeg tok utdanningen, var jeg klar på at vi måtte bli kvitt stempelet som fotpleier. Andre hjertesaker er diabetesproblematikken og sko. Under utdanningen skrev jeg hovedoppgaven min om skorelaterte problemer. Om jeg ikke reklamerer så mye med det, kan jeg også lage såler og jeg har dessuten tatt modulene i biomekanikk. Den autoriserte fotterapeuten blir ivrig når hun snakker om sko. Hun forteller flere historier, blant annet om pasienter som kommer tilbake med de samme skoene, selv om hun forklarer at de må bytte dem ut for å bli kvitt sine problemer. Det er naturligvis pasienten som må ta valget og det er de som betaler for en ny time. En annen historie hun forteller handler om en dame som brukte størrelse 42/43 og slet med å få store nok sko. De var alltid litt for små, derfor hadde hun problemer med stortåa. I sin faste skobutikk fikk hun beskjed om at hun ville «gå dem til». Sko kan kanskje «bli gått til» litt i bredden, men aldri i lengden. Det viste seg at butikken ikke hadde større størrelser. Da gikk pasienten etter råd fra sin fotterapeut til en annen butikk og fotproblemet var løst. Mye til felles Mens Mona Sevlejordet har fortalt om sitt engasjement som fotterapeut, lærer og innen forbundet, har Inger M. Paulsen nikket gjenkjennende til mye, kommentert og også trukket inn litt om dagens situasjon. De har mye til felles, både privat, som gleden og interessen for dyr, og faglig, slik som interessen for sko og såler – og hva sko betyr for hele kroppen. Det er imidlertid også en del ulikheter, blant annet når det gjelder veien inn i yrket og hvor lenge de har holdt på. Inger fikk sin autorisasjon som fotterapeut først i januar 2016, etter å ha tatt utdanningen ved Kompetansebyggeren i Tønsberg. Hun er sosionom i bunn og har mange år bak seg med ledererfaring, blant annet som kultursjef i Fylkeskommunen. – Årsaken til at jeg valgte å ta utdanningen for å bli fotterapeut, var at jeg hadde et ønske om å jobbe selvstendig og bestemme min egen arbeidstid. Jeg kartla mulighetene og fant ut at det å drive min egen fotklinikk var noe jeg kunne trives med, forklarer hun. NUSSELIGE: Mona viser oss inn i «kaninhuset» der alle kaninene har hvert sitt bur. Her holder hun premiekaninen Sara i hendene.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy