NEVROPATI | FOTTERAPEUTEN 2 – 2023 | 25 – Kroppen min hadde respondert godt på behandlingen, slik at svulsten var blitt mye mindre. Jeg ble fortalt at jo alvorligere sykdommen er, jo bedre er det vanlig å respondere. Det var slik sett et stort håp om at jeg kunne bli frisk, forteller hun. Operasjon – Det var ingen lett avgjørelse å slutte med cellegift halvveis i kuren, men etter at nevropatien stadig ble verre, bestemte jeg i samråd med legen å stoppe etter seks behandlinger. Legen mente at det likevel var store muligheter for at jeg skulle bli kreftfri, sier Monika Nordhus. Hun hadde dermed sin siste cellegiftbehandling i denne omgang i desember 2021. Allerede i starten av januar 2022 gjennomgikk hun en brystbevarende operasjon. Hun opererte også ut 15 lymfekurer, der de fant levende kreft igjen i én av dem. – For å være sikker fikk jeg derfor strålebehandling og ble satt på en forebyggende tablettkur med cellegift. Da jeg begynte med den merket jeg at nevropatien eskalerte igjen. På ny valgte jeg derfor å slutte med cellegiftkuren, igjen i samråd med lege, som sa seg enig i at dette var forsvarlig siden jeg hadde respondert så godt på behandlingen, påpeker hun. Nevropati Symptomene på nevropati, som Monika Nordhus fikk etter at hun hadde begynt med cellegift, startet med prikking i fingertuppene og nummenhet i en tå. Etter den andre behandlingen med Taxol var det som om det sa «bang». Hun følte nå nummenhet og det begynte å prikke i alle tærne, som om de sov. Også putene under fotflatene føltes numme. – Nevropatien ga lite smerter mens jeg gikk til behandling, men da jeg sluttet kom stivheten, som jeg har hørt kalles for «sokkefenomenet» siden det sitter der sokkene er. Det har vært dager da jeg har følt meg støl oppover bena og helt opp i lysken, men det er verst fra anklene og nedover. Stivheten gjør at det er vanskelig å gå og bevege seg, forklarer hun. Da Monika Nordhus fikk cellebehandling var det en del fokus på nevropati og hvordan unngå det, men etter at hun var ferdig med behandlingen synes hun det har vært lite oppfølging, kunnskap og informasjon fra fastlegen om hva hun skulle gjøre videre. Sjekket selv – Siden jeg selv jobber i helsevesenet og er i systemet vet jeg litt om hvor jeg skal lete etter informasjon, så det har jeg gjort. Jeg har blant annet vært hos fysioterapeut. Der var de mest opptatt av armen min og hvordan forebygge for lymfødem, men de var usikre på føttene. Jeg fikk imidlertid noen øvelser som skulle hjelpe mot stikkingen, forteller Monika Nordhus. Hun forklarer at hun har trent under hele løpet, blant annet styrketrening. Det er lett å tenke at nevropatien og stølheten er noe forbigående, men cellene har fått juling og hele kroppen har vært i en krig under behandlingen, så det er kanskje ikke så rart at dette tar tid. – Jeg søkte meg også inn på rehabilitering hos Unicare på Jeløya. Der fikk jeg for første gang litt mer informasjon om hvordan leve med nevropati i hverdagen. Parallelt har jeg gått på kurs for pasienter som er rammet av kreft i regi av Vardesenter, et samarbeid mellom Kreftforeningen og Radiumhospitalet, forteller hun. Ikke nevnt fotterapeut Gjennom all søkingen, rehabiliteringen og kursingen har Monika Nordhus blant annet blitt tipset om å gå til en nevrolog, men hun kan ikke huske at det å gå til fotterapeut har blitt nevnt. Hun retter litt på seg selv her, for hun fikk riktig nok et tips om dette da hun gikk på et kurs sammen med en pasient som selv var fotterapeut. – Jeg undersøkte ikke mer der og da, for nevropati er noe du etter hvert lærer deg å leve med, men det er meget mulig jeg vil ta kontakt med en fotterapeut i tiden framover, nå som jeg er i jobb igjen og mye i Oslo, sier hun. Blant det hun har funnet ut av selv, som hjelper henne i hverdagen, er at hun alltid må holde seg varm på føttene. Før gikk hun mye barbent i sko, men nå har hun alltid på sokker. Hun sover med sokker om natten og går aldri barbent på kalde gulv. Gode sko som støtter anklene, er også viktig. Hun bruker ikke alltid innesko, men mye oftere nå enn før. – Jeg bor heldigvis til vanlig i en leilighet over ett plan, men det er blant annet en del trapper på jobben og når jeg skal ut av leiligheten jeg bor i når jeg jobber i Oslo. Før jeg går i trapper må jeg varme opp føttene og bena, spesielt om jeg skal gå nedover. Om morgenen tar jeg meg derfor alltid tid til noen øvelser der jeg ruller på føttene. Andre øvelser jeg gjør er at jeg står på en krakk med hælen utenfor og tøyer opp og ned, forklarer hun. Et godt liv Etter at det nå har gått litt tid siden hun sluttet med behandling og det er et år siden hun ble erklært kreftfri, har blant annet nummenheten i tærne blitt litt bedre. Det gjelder også for nummenheten i fotputene. Hun merker det mest når hun blir kald. Stivheten har imidlertid strengt talt blitt verre, og balansen er også påvirket. – Livet etter kreftsykdommen vil ikke bli som før, men det betyr ikke at du ikke kan få et godt liv. Det gjelder å finne de riktige verktøyene, leve et liv i forhold til forutsetningene og se muligheter i stedet for begrensinger, sier Monika Nordhus, som i tillegg til nevropati også sliter med fatigue etter kreftsykdommen og cellekurene. Per i dag har hun en 60 prosent stilling ved Lovisenberg sykehus, men målet er å komme tilbake i full jobb, men da med en tilleggsjobb hun kan gjøre hjemmefra Bø. Det er imidlertid viktig å skynde seg langsomt, da vil kanskje også både nevropatien og fatiguen etter hvert slippe taket.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy