PORTRETT AV EN FOTTERAPEUT | FOTTERAPEUTEN 2 – 2025 | 27 Hun åpnet sin egen klinikk her i samme bygget i januar 2018, men har nylig fått større og lysere lokaler. Mannen hennes hjelper henne å pusse opp, så de regner med å være ferdig i løpet av uka. I hennes tidligere lokaler ved siden av skal to kollegaer, fra hjemlandet hennes, flytte inn. Ingen av dem jobber med føtter på full tid, så de vil dele et behandlingsrom. Det at hun har tre behandlingsstoler i sin klinikk, forklarer hun med at hun holder kurs. Da er det fint med mer plass. Tidligere har hun bare lånt dette lokalet når hun har hatt fysiske kurs. Uansett har hun aldri mer enn seks, maks åtte kursdeltakere. Det er for at de som deltar skal få mest mulig ut av kurset. Da kan de ikke være for mange. Fra Estland Vi skal imidlertid nå gå litt tilbake i tid, for å høre hvorfor Milana, som er fra Tallinn, hovedstaden i Estland, kom til Norge – og hvorfor hun ble fotterapeut med en spesiell interesse for negler. Hun forteller: – Jeg er fra Estland, der jeg utdannet meg som sykepleier. Jeg jobbet først på en kirurgisk avdeling, deretter på en kardiologisk intensivavdeling og de siste fem årene før jeg flyttet til Norge på en operasjonsavdeling. Helt fra starten var jeg interessert i føtter. Fordi jeg tenkte at jeg kanskje kunne tjene litt ekstra ved siden av sykepleierjobben, tok jeg et kurs i fotpleie. Den gang var det ikke mulig å utdanne seg til fotterapeut i Estland, slik det er nå. Personen som sto for opplæringen mente imidlertid at Milana, som var sykepleier, burde kunne jobbe med føtter mer «på alvor». For å få mer kunnskap dro hun derfor til St. Petersburg i Russland, der hun tok et kurs som varte i cirka to ganger to uker. Kurset tok for seg hvordan man skal jobbe med «problemføtter». Det var en tysk skole som sto bak. – Som sykepleier så jeg med en gang at her trenger jeg å lære mer, så jeg fant selv informasjon og leste meg opp på alt jeg kunne som gjaldt fotterapi og føtter, forklarer hun. Under utvikling Siden hun også holdt kurs og underviste i hjemlandet, og har tatt en pedagogisk opplæring der for å ha lov til det, har Milana også bidratt i en viss grad til at det i dag er mulig å ta utdanning i fotterapi i Estland. Hun forklarer at de så langt har utdannet tre kull, der nivået er ganske likt i Norge. Utdanningen tar to år og er på videregående nivå. – Min kollega som skal starte opp i lokalet ved siden av har tatt utdanning i fotterapi i Estland og har nå fått autorisasjon som fotterapeut i Norge. Vi har også et forbund i Estland (jalaspetsialistid.ee) som fotterapeuter kan bli medlem av, men det er ikke helt som her i Norge. Det er forbundet som fotpleiere opprinnelig kunne bli medlem av som nå er under utvikling, påpeker hun. På spørsmål om hun vet noe mer om utdanningen i Russland, der hun selv gikk på kurs, så forklarer hun KLINIKKEN: I 2008 åpnet Milana Kalsina Sarpsborg Fotterapi. Nylig har hun flyttet inn i nye lokaler i samme bygg. Med flere helseaktører i bygget, er det godt tilrettelagt for pasientene. «Selvfølgelig jobber man for å tjene penger, men for meg er denne jobben mye mer. Jeg elsker det jeg jobber med og lærer stadig nye ting.»
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy