Fotterapeuten nr. 3 - 2017

16 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2017 | TEMASIDER: TVERRFAGLIG SAMARBEID Sokker Tlf. 72 48 16 67 kundeservice@ametrine.no Vil du bli forhandler? Vi har sokker som du kan selge i din klinikk. Slitesterke sokker som ikke strammer. Gunn og Eva • Topp kvalitet • Bomull, bambus, ull og coolmax • Også ull kan vaskes på 60 o • Rask levering Ring oss for mer info. Les mer på ametrine.no Ametrine as Svarene jeg fikk var nedslående. Jeg fikk en avhandling med flotte setninger og utdrag fra lovverket og en liten høflig setning til slutt om at selv om de ikke ser nytten av å bruke autoriserte fotterapeuter, så er de tjenestene vi fotterapeuter gjør ikke uviktige! Men det som sjokkerte meg mest var denne setningen: «Kommunen kan derfor velge at dette skal utføres av annet helsepersonell i kommunen, for eksempel hjemmesykepleien». Dette forklarer fylkeslegen slik: «At kommunen kan velge at nødvendig helsehjelp i form av ivaretakelse av en pasients føtter skal følges opp av helsepersonell ansatt i kommu- nen, er en direkte følge av at kommunene ikke er pliktig til å ha fotterapeuter ansatt, slik loven er i dag». Mangel på kunnskap Hva gjør vi med dette? Vi får ingen hjelp fra det offentlige. De fleste av oss er selvstendig næringsdrivende og må skape vår egen arbeidsplass. Vi må profilere oss. Vi må oppdatere oss faglig. Vi må markedsføre oss. Vi må være seriøse fotterapeuter. Vi må - mye! Veldig ofte er grunnen til at pasienter og helsepersonell ikke bruker våre tjenester, mangel på kunnskap og ikke mangel på vilje. Som også fylkeslegen i Vestfold skriver: «Informasjon til pasienter, helse- og omsorgstjenesten i kommuner, fastleger osv er viktig for å orientere om fotterapi. Hos Fylkesmannen har vi ingen rolle eller påvirkningsmulig- het på dette området, dessverre». Skape «samhandlingsbånd» Vi opplever stadig at vi må forklare forskjellen på fotterapeut og fotpleier. Vi opplever stadig at kommuner og omsorgssentre ikke vet forskjellen og knytter seg til en fotpleier i stedet for en helsefaglig utlært fotterapeut. Hver enkelt fotterapeut kan bidra med å fortelle om seg selv, være pådrivere i sin egen kommune, slik at det blir mer kunnskap om yrkesgruppen. Det å sende journalno- tat til pasientenes fastleger eller andre behandlere, er med på å skape «samhandlingsbånd». Brosjyrer, foldere, annonser, artikler, hjemmesider, facebook, brev og epost er andre måter å informere om vårt viktige yrke. Fotterapeutforbundet har utarbeidet standardbrev/ infobrev som skal sendes ut til alle landets fylkesleger. Kilder: Regjeringen.no, Helsedirektoratet.no, tidsskriftet.no Epost, svar: «Selv om en pasient kan ha rett etter pasient- og brukerrettighetsloven til å få forsvarlig hjelp til å ivareta sine føtter, er det ikke en plikt for kommunen å ha fotterapeuter ihht helse- og omsorgstjenesteloven. Kommunen kan derfor velge at dette skal utføres av annet helsepersonell i kommunen, for eksempel hjemmesykepleien. Det er heller ingen refusjonsordninger som gjelder fotterapi. Slik loven er utformet i dag er altså ikke fotterapi et definert område. At kommunen kan velge at nødvendig helsehjelp i form av ivaretakelse av en pasients føtter skal følges opp av helsepersonell ansatt i kommunen, er en direkte følge av at kommu- nene ikke er pliktig til å ha fotterapeuter ansatt, slik loven er i dag. Som tidligere nevnt er begrepet «nødvendig helsehjelp» en nedre grense for forsvarlighet, og altså ikke det samme som god praksis eller optimal kvalitet. Hos Fylkesmannen behandler vi saker og klager som gjelder ulike forhold, men som har til felles at dagens lovgivning må legges til grunn. Det vil derfor ikke p.t. kunne konklude- res med at en kommune får påpekt avvik eller på annen måte blir pålagt å benytte fottera- peut. Som du skriver er informasjon til pasienter, helse- og omsorgstjenesten i kommuner, fastleger osv viktig for å orientere om fotterapi. Hos Fylkesmannen har vi ingen rolle eller påvirkningsmulighet på dette områ- det, dessverre. Lykke til i arbeidet med aktiv informasjonsspredning og påvirkning av beslutningstakere.» – Cathrine Hefte, seniorrådgiver helse- og sosialavdelingen Fylkesmannen i Vestfold