Fotterapeuten nr. 3 - 2017

20 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2017 Man blir jo kjent med dem og blir glad i dem. Når det gjelder arbeidsoppgaver er det vanskelig med grense- setting. De vil ha mye av oss. De vil gjerne ha vasket litt og slike ting, ler Elin. Vi har tidsrammer men er ikke styrt av dem. Er ikke affektert av den grenseset- tingen. Vi skal få de til å føle seg sett og hørt. Brukere har i utgangs- punktet tildelt en tidsramme, til sin tjeneste ut fra hvor tidskrevende tjenesten er, men dette blir bare ca-tid. Noen ganger går det raskere, mens det andre ganger tar lengre tid. Vi er inne hos de alt fra 5 min til en halvtime. – Hvordan reagerer pårørende på at du påpeker dette med fotbehandling? – Pårørende stiller seg noen ganger uforstående til at ikke dette er en tjeneste vi kan utføre. Det er ikke alltid de forstår at dette er utenfor vårt kompetanse- område. Andre stiller seg positive til at vi sier fra og følger opp de behovene brukeren har. – Du arbeider vel ikke bare med eldre? – Nei, det er alle aldersgrupper; unge mennesker, psykiatri, rusavhengige, mennesker på asylmottak og barn. Dette er gjerne brukergrupper som ikke trenger hjelp med stell og pleie, men heller hjelp til f.eks medisi- nadministrering, sårskift eller veiled- ning. Vi sjekker ikke føttene til disse om de ikke har spesielle plager/behov. Skulle vi oppdage noe, anbefaler vi de å gjøre noe med dette. Vi er også behjel- pelige med å svare på spørsmål om de trenger veiledning til å skaffe en tjeneste. – Er du alene når du gjør hjemmebesøk? – Vi reiser stort sett alene, men det blir vurdert om vi trenger å være to dersom det trengs i stellesituasjo- ner eller utagerende sinne. Vi møter dem i hverdagen | TEMASIDER: TVERRFAGLIG SAMARBEID «Kunnskapen er for liten i forhold til det som er tilgjengelig når det gjelder fothelse i kommunen.» Sykepleier Elin Pettersen og helsefagarbeider Pauli Kulpakko ser på turnuslistene