Fotterapeuten nr. 3 - 2017

8 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2017 | TEMASIDER: TVERRFAGLIG SAMARBEID Det dreier seg altså om å behandle hele kroppen. Derfor kan det også skje at en pasient som egentlig kom inn med ryggproblemer, behandles for en skade i ankelen. – Kroppene våre tåler egentlig mye. Man kan ofte komme langt med å gjøre små ting selv. Vi gir råd, og forventer også at pasienten tar sin del av jobben med å gjennomføre endringer, sier fysioterapeuten. Når Amelia forteller om samarbeidet på e2 Helse, er hun så entusiastisk og engasjert at det kan høres ut som om hun beskriver en nettopp ideell verden. – Vi får det virkelig til. Jeg savner ikke samarbeid, for det har vi allerede. Jeg diskuterer gjerne med kiropraktoren, for her er vi ikke konkurrenter, men samarbeidspartnere, smiler hun. At de har tilgang på hverandre «her og nå», synes hun er en stor fordel, og en forutsetning for at ting fungerer så godt. Det er riktig nok ikke sånn at alle er ledige til å komme inn og disku- tere pasienter til en hver tid, men det er aldri lenge og vente. - Når vi trenger samarbeid, får vi til det. Jeg vet om mange steder der man kaller det samarbeid selv om pasienten må bestille time hos en annen behandler flere uker senere. Sånn er det heldigvis ikke hos oss, slår Amelia fast. Tar føttene på alvor I tillegg til kollegaene på helsesenteret, tar Amelia samarbeidet ut av huset også, når hun ser behov for det. Og her kommer fotterapeuten inn. – Det er mulig at jeg i høyere grad enn andre fysioterapeuter ser på samarbeidet med fotterapeut­ en som verdifullt. Jeg er selv plattfot, og har alltid brukt innleggssåler, forteller hun. Hun forteller at hun har samarbeidet med en spesiell fotterapeut i flere år. – Hun jeg samarbeider med er også opptatt av det funksjonelle, og vi kan kommunisere godt om hva som er til det beste for pasienten, sier fysioterapeut­ en. Når en pasient kommer med problemer knyttet til foten, er Amelia opptatt av å se hvordan han eller hun bruker føttene. Noen ganger skal det bare en enkel bevisstgjøring til for å fikse problemet. – Jeg ser mye når jeg betrakter en som går på tredemølla, sier Amelia, og får kollegaen Anette Henriksen til å demonstrere hvordan hun går og løper, mens Amelia selv følger nøye med. – Jeg ser på skrittlengde og frekvens, hvordan hun holder overkroppen og armene, hvordan hun puster, og ikke minst, hvordan hun lander på foten, forklarer hun. Amelia legger til at mange vil få en bedre fotav- vikling ved å korrigere skrittlengden. Hun er også opptatt av å se sammenhengen mellom fotavvikling­ en og kompensasjonen i andre ledd. Gamle over- tråkkskader kan føre til mange plager, og en tå som har vært brukket tidligere kan føre til endring av ganglaget. – Både jeg og fotterapeuten har fotens mekanikk som vårt interessefelt, men så er det noen ting jeg vet veldig lite om. For eksempel kan en ilke føre til at man går feil, noe som igjen kan forplante seg til hofta. Jeg har ingen kunnskap om å behandle ilker. Da er det fint med noen som har det som fagfelt, sier Amelia, når hun skal trekke fram et eksempel på tilfeller der hun er avhengig av samarbeid med fotterapeuten. – Det er hyggelig å snakke med fotterapeuten i telefonen, og få eller gi råd og samordne tiltak til det beste for våre felles pasienter. Jeg setter pris på å få nye synspunkter. Hvis man tror man kan alt, tar man helt sikkert feil, smiler Amelia. Felles mål om pasientens beste Ydmykhet i forhold til andres yrkeskunnskap og visshet om at man alene ikke har kunnskap på alle felt, er viktig. Det er dessuten viktig at man tilegner seg kjennskap til andres yrkesfelt for å vite hvem man skal kontakte. På det området har helt sikkert både fotterapeuten og fysioterapeuten noe å lære for at tverrfagligheten skal fungere optimalt. – Jeg vet at kne-, hofte- og ryggplager kan komme fra føttene. Det tar jeg hensyn til, og har det med i vurderingen på når jeg eventuelt skal henvise videre, sier Amelia. At hun selv har opparbeidet seg rutiner for når hun bør kontakte fotterapeut, er hun tydelig på, men på spørsmål om når fotterapeuten bør henvise en pasient til fysioterapeuten, tenker hun seg først litt om. – Jeg har ikke lyst til å rette ut pekefingeren eller høres ut som jeg vet best. Fotterapeutene kan føtter og de vil det beste for pasienten. De fleste er sikkert flinke til å henvise videre når det er nødvendig, sier hun. Så kommer hun fram til at noen råd kan hun gi, uten at noen behøver å føle seg tråkket på tærne av den grunn. – Når en pasient har gjentatte plager som ikke går bort i føtter, ankler, legger eller knær, kan man med fordel involvere fysioterapeuten med tanke på opptre- ning og rehabilitering. Er det ting man lurer på som har med ganglaget å gjøre, er det lurt å snakke med noen, og bruke andre. Det er jo ikke alt man har kompetanse på selv, sier hun, mens hun leter etter konkrete eksempler. – Oi, nå holdt jeg på å glemme plantarfascitt, kommer Amelia plutselig på. Amelia beskriver måten hun og de andre på senteret jobber på som funksjonell tilnærm- ing, der man ikke bare ser på en enkelt kroppsdel, men tar funn knyttet til både kropp og psyke i betraktning. (Amelia Corrie Gibson)