Fotterapeuten nr. 3 - 2018

FOTTERAPEUTEN 3 – 2018 | 31 K lokka nærmer seg tolv og det er en fin junidag i Holmestrand. Fotterapeuten har fått lov til å bli med Birgitte Lunke Evensen på hjemmebesøk til en av hennes faste pasienter. Han bor kun en fem minutters kjøretur fra hennes bolig, og da vi ankommer ser vi Jan Gulliks­ rud sitte ute på terrassen med et fotbad. Da blir det utejobbing, det passer fint på en solskinnsdag. Han vinker og ber oss gå rett inn. Å få visitt av sin fotterapeut er alltid velkomment. Helt siden han flyttet tilbake til hjemstedet Holmestrand for tre år siden, etter mange år borte, blant annet i Bergen og Stavanger, har Birgitte kommer på besøk cirka hver sjette uke. Han er svært tilfreds med behandlingen – og forklarer at føttene aldri har vært så bra som nå. Slipper å gå ut Jan Gulliksrud er 71 år og blant de yngste og sprek­ este av Birgittes pasienter. For ham er det fullt mulig å kjøre til en av fotterapeutklinikkene i nærheten, men han synes det er både hyggelig, praktisk og behagelig at Birgitte kommer hjem til ham. Da slipper han å sette seg i bilen, og alt som må avtales ordner de på telefon. Han forteller: – Jeg begynte å gå til en fotterapeut den siste tiden jeg bodde i Stavanger, i en klinikk. Da jeg skulle flytte tilbake til Holmestrand spurte jeg om hun hadde kjennskap til en godkjent fotterapeut hun kunne anbefale her. Vi sjekket sidene til forbundet og der var Birgitte Lunke Evensen et av navnene vi fant. Da jeg omsider flyttet lå det en brosjyre fra Birgitte’s Fotterapi i postkassen. Da ringte jeg henne, noe jeg aldri har angret på. Etter et aktivt liv, der han tidligere var en ivrig turgåer, har det blitt noen liktorner, hard hud og tykke negler som trenger behandling. Som Jan Gulliksrud selv forklarer, blir det vanskeligere å bøye seg når du blitt litt eldre. I tillegg sliter han med noe skjelving. Da er det fint å få en fotterapeut til å behandle føttene for deg. Bortsett fra at han er ganske kilen, er behandlingen svært behagelig og vel verdt kronene. Det føles veldig godt etterpå. Utdannet i 2007 Mens vi snakker, jobber Birgitte. Hun har hentet utstyret sitt, som hun får plass til i en liten trillekoffert og i en stor veske. Det er med andre ord ikke så tunge tak når hun flytter seg fra sted til sted. Nå har hun rigget seg til på terrassen og er i gang med å fjerne døde hudceller, for deretter å jobbe med både negler og torner. Føttene ser imidlertid ganske bra ut nå. Birgitte forteller at hun var ferdig utdannet fotterapeut i 2007. Hun tok utdannelsen på det som den gang het Sogn videregående skole i Oslo. Hun er født i hovedstaden og har vokst opp på Bækkelaget, der hun også bodde de siste 20 årene før hun flyttet til Holmestrand i 2014. Det var ikke et helt tilfeldig valg, for hun har familie her og har tilbragt mange ferier i Vestfold. Hun forteller følgende om tidligere yrker og hvorfor hun begynte som fotterapeut: – Jeg er utdannet hjelpepleier og har bred helsefag­ lig bakgrunn yrkesmessig. Som hjelpepleier har jeg jobbet på sykehus, i psykiatrien og i hjemmesyke­ pleien. I tillegg har jeg vært sekretær på kontor. De siste fem årene før jeg tok fotterapeututdannelse, jobbet jeg som nattevakt på et sykehjem. Det var fint en stund, men så følte jeg at jeg stadig ble mer og mer usosial, siden jeg var våken når andre sov og omvendt. Det var på tide å bryte. Lære noe nytt At valget falt på fotterapi henger naturligvis sammen med Birgittes helsefaglige bakgrunn, samtidig som hun ønsket å lære noe nytt, men innen samme felt. Etter endt utdanning startet hun opp som ambulerende fotterapeut i Oslo, før hun av ulike årsaker bestemte seg for å flytte til Holmestrand. Også her falt valget på å jobbe som ambulerende, med hjemmebesøk. Da Birgitte Lunke Evensen (55) etter mange år som hjelpepleier ønsket å bytte beite, falt valget på fotterapi. Hun trivdes imidlertid godt den tiden da hun jobbet i hjemme- sykepleien, så for henne ble det et naturlig valg å bli ambulerende fotterapeut. TEKST OG FOTO: ANETTE HAUGEN FAST: Hver sjette uke kommer Birgitte Lunke Evensen på besøk til Jan Gulliksrud.