Fotterapeuten nr. 3 - 2019

30 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2019 | AKTUELT FAGKONGRESSEN KLINIKKBESØK E tter å ha jobbet som hjelpepleier i turnus både på institusjon og i hjemmesykepleien siden slutten av 80-tallet, bestemte Mette Kverme (52), bosatt på Nøtterøy i Vestfold, seg for å bytte yrke for cirka ti år siden. En av årsakene var at mannen hennes fikk jobb i Nordsjø­ en. I og med at de hadde barn, fungerte det da dårlig at hun jobbet turnus. Hun trengte en jobb der hun kunne organisere hverdagen sin selv. – Jeg har lenge vært fascinert av føtter. Helt fra jeg jobbet på institusjon som assistent tidlig på 80-tallet, gledet jeg meg alltid til hver gang jeg skulle dusje pasientene. Da måtte vi nemlig stelle føttene også. Da ble det tid til den gode samtalen med pasientene som det ellers var så lite tid til å ta. Det ga meg noe personlig. Det var en god følelse, forteller hun. Omfattende Mette Kverme medgir at hun ikke helt visste hva yrket innebar da hun startet på utdannelsen, som hun tok ved Kompetansebyggeren Vestfold (tidligere Tønsberg Ressurs), som er underlagt Vestfold fylkes­ kommune. Her gikk hun ett år som heltidsstudent og var ferdig i desember 2009. – Faget var mye mer omfattende enn jeg trodde og inkluderte jo både sko, såler og mye mer, sier fottera­ peuten, som siden har tatt videreutdanning i diabetesfoten ved Universitet Sørøst-Norge, campus Drammen. Hun har også tatt modulene i biomeka­ nisk terapi i regi av Fotterapeutforbundet. Da hun var ferdig utdannet startet hun egen klinikk i Tønsberg, som hun drev i to år. Etter det første året begynte hun samtidig å vikariere i en klinikk på Nøtterøy. Da hun som drev den sluttet, overtok hun driften. Siden det fra forbundets side var stort fokus på å skrive journalnotat til fastlegen, begynte hun å gjøre det, spesielt i forhold til diabetespasientene. Resultatet ble at en av legene hun sendte journalnotat til begynte å sende pasienter til henne. Godt samarbeid Legen som sendte pasienter holdt til på Bellevue helsesenter på Nøtterøy. Da de for et par år siden bygget om lokalene, fikk de fem behandlingsrom, men på det tidspunktet var de kun tre leger. Mette Kverme sendte dermed en mail der hun spurte om det var noen mulighet for at hun kunne leie det ene lokalet. Det var det. Samtidig kom det inn en lege til. I tillegg holder helsegruppen Nemus til i nabokon­ torene. Hos dem jobber det blant annet to kiroprakto­ rer og to fysioterapeuter. De har sin egen enhet, men alle har felles venterom, lunsjrom og lunsjpause – der de til og med én dag i uken har utvidet lunsjpausen med internundervisning. – Jeg er opptatt av samhandling og et godt sam­ arbeid på tvers. Det har vi virkelig her. Hver tirsdag utvider vi lunsjpausen til tre kvarter, der én av oss snakker om et aktuelt emne. Vi setter oss opp på liste og deler kunnskap. Noen ganger inviterer vi også folk utenfra. Vi har blant annet hatt besøk fra barne­ vernet, psykiatrien og en helsesøster, forklarer Mette Kverme. Mange fordeler Selv om hun leier behandlingsrommet og de deler flere av felleslokalene, der hun blant annet har tilgang til vask av utstyr og alle nødvendige hygiene­ tiltak, jobber fotterapeuten fremdeles som selvsten­ dig næringsdrivende og er sin egen sjef. HYGGELIG OG TRYGT MED HELSEFELLESSKAP De siste to årene har fotterapeut Mette Kverme jobbet på et helsesenter, der hun deler lokaler med fire leger, to fysioterapeuter, to kiropraktorer og fire helsesekretærer. Det er hyggelig, trygt og lærerikt å jobbe i et slikt fellesskap – i tillegg er det en stor fordel for pasientene. TEKST OG FOTO: ANETTE HAUGEN