Fotterapeuten nr. 3 - 2019

32 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2019 | FAGKONGRESSEN KLINIKKBESØK – Jeg betaler en prosentandel av omsetningen inntil et visst beløp i leie. Da har jeg også tilgang til deres journal- og timebestillingsystem, forteller hun – og legger til: – I tillegg til at det er veldig hyggelig å gå på jobb hver dag når du har et slikt fellesskap med helsekol­ leger, gir det også en trygghet. Lurer jeg på noe, kan jeg for eksempel banke på døren til en av legene og spørre om hvor alvorlig et sår er. Da kommer de og vurderer situasjonen. De spør også meg om de lurer på noe. Vi har jo mange av de samme pasientene. Jobber du alene har du alt ansvar selv, så fellesskapet gir god faglig ryggdekning. Hun påpeker at dette selvfølgelig også er en stor fordel for pasientene, som blant annet kan få mye raskere svar enn om hun måtte ha henvist dem videre med sine spørsmål. Siden hun ikke har videreutdanningen i biomekanisk terapi ved Univer­ sitetet, hender det på samme måte at hun spør fysioterapeutene i nabolokalene til råds eller henviser dit. Forbundskolleger På spørsmål om Mette Kverme ser noen som helst ulempe ved å jobbe som autorisert fotterapeut i dette fellesskapet, må hun tenke seg nøye om før hun kommer på en liten ulempe: «De har et litt tungvint journalsystem». De har ikke kommet like lang som fotterapeutene der. Denne ulempen kan imidlertid ikke måle seg mot alle fordelene. Selv om hun jobber i et helsefellesskap, er det imidlertid ikke slik at hun har andre som kan steppe inn om hun selv skulle bli syk, slik fotterapeuter som jobber flere sammen kan ha. Så hvordan løser hun det da for pasientene om hun blir syk? – Her tenker jeg at den største utfordringen er om man skulle bli langtidssykemeldt. Da er jeg medlem av Fotterapeutforbundet og har mange kolleger jeg etter hvert har blitt godt kjent med der. Jeg er sikker på at noen kunne tatt over og hjulpet til i en periode, svarer hun. Ulike pasienter Mette Kverme har siden oppstarten hele tiden hatt jevn tilgang på pasienter. Hun forteller at hun maksimum behandler sju pasienter per dag. Samtidig er hun klar på at hun synes det er viktig både å ha et viss antall pasienter der du hovedsakelig driver med stell og et viss antall der du behandler en mer kompleks tilstand og/eller sykdomstilfeller. – Jeg tenker denne kombinasjonen er fin av flere årsaker. Det er viktig å ha noen gjengangere som kommer tilbake for stell av føttene kanskje hver sjette uke. I tillegg til at de utgjør en stabil del av pasient­ grunnlaget, er det også med dem jeg har de gode samtalene, der jeg lytter til hva de har å fortelle, men aldri snakker om meg selv, sier hun. Pasientene som har mer komplekse problemer og kanskje trenger behandling over en begrenset tid, krever mye mer innsikt og oppfølging der og da. Med disse pasientene snakker hun hovedsakelig om problemet og går sjelden inn i mer personlige samtaler. Om de «krever mer», er det samtidig mange av disse sakene som gjør at hun utfordres og utvikler seg i faget. Må bidra selv I forhold til dette med å skape anerkjennelse for fotterapifaget hos andre faggrupper – blant annet for å markere skillet mellom dem og fotpleiere – mener Mette Kverme at det er nødvendig at hver og én gjør en jobb og bidrar selv. – Vi har dessverre ikke kommet så langt som at vi som gruppe har full anerkjennelse. Enkeltpersoner har imidlertid det. Jeg føler for eksempel at jeg har full faglig anerkjennelse i vårt helsesenter, på linje med alle de øvrige. Jeg har imidlertid lagt meg på en viss linje, der jeg er veldig bevisst på hvordan jeg driver – og ikke gjør «tilleggsoppgaver», påpeker hun. UTSTYR: Fellesskapet har et eget rom der alle kan vaske og sterilisere alt utstyr.