Fotterapeuten nr. 3-2020

| FAGKONGRESSEN 28 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2020 time når han er der. I tillegg er det også flere ortopeder som leier lokaler én kveld i uka. Ved siden av dette har de et samarbeid med en revmatolog. Revma Vestfold, et lite legekontor der de er spesialister på revmatisme, holder nemlig til rett over gangen, i samme etasje. – Så langt har ingen av de andre avdelingene valgt å ansette egne fotterapeuter, men jeg vet at de i hvert fall har sett på muligheten i Oslo. Både i Oslo og Sandvika har de imidlertid ansatt fysioterapeuter, et samarbeid som jeg vet begge parter har stor glede av, sier Jan Olav Lohne, og legger til: – For oss er nytten av samarbeidet med fotterapeut­ ene helt uvurderlig, men det er ofte slik at om du ikke har forsøkt noe, så savner du det ikke heller. Jeg fikk for øvrig en gang på fotterapeutenes fagkongress høre at «det er så vanskelig å få tak i en ortopediingeniør». Da lurte jeg på om vedkommende hadde forsøkt. Det skal ikke være vanskelig å få tak i oss. Omvisning Det er nå klart for en liten omvisning, slik at vi skal få en liten innføring i hva som skjer på de ulike avdeling­ ene på huset. Det første sommøter pasientene, etter at de har tatt heisen opp i fjerde etasje, er at de kommer inn i en stor, lys resepsjon, der de blir møtt av et par hyggelige kontormedarbeidere. I dag er det Turid Myhre Andersen og Trine Lise Aronsen som er på jobb. I tillegg har de akkurat nå assistanse fra ortopeditekniker Victoria Borge Kristian­ sen. Fotterapeutene Karina Solberg og Johanne Lier rekker så vidt å hilse på, før de har time med pasienter. Det er ortopediingeniør Jan Olav Lohne som har fått i oppgave å være guiden vår. Han viser først vei inn i skobutikken deres, som er ganske stor. Selv om de er fabrikklaget, er alle skoene de selger her spesialsko, som er godkjent for dekning fra NAV. Han forklarer at så mange som 80 prosent av pasientene sliter med ganske like skoproblemer. De trenger slikt som ekstra stabilitet, høyde, bredde og ingen sømmer. Da blir det rimeligere med fabrikk­ produserte sko, enn å tilpasse hvert par. Skoene er fargerike og ser ut som helt vanlige sko. Heldigvis finnes ikke spesialsko lenger bare i hvitt, brunt eller sort. Behandlingsrom Vi snur og går tilbake gjennom resepsjonen, mens Jan Olav Lohne forklarer at kontorene i gangen bak skobutikken tilhører Revma Vestfold, der legespesialis­ ten og revmatolog Ole Gard Knutsrud holder til. For tiden er han den eneste legen der, med tidligere har de vært to. De første rommene vi kommer til på andre siden av resepsjonen er prøveromeller behandlingsrom, der pasientene tas imot. Litt av gangen i dette er altså følgende: Ortopeden er «portvokteren» som avgjør om du skal behandles på sykehus og for eksempel skifte ut et ledd i kroppen med en protese eller om du har behov for et hjelpemiddel. Ortopeden søker NAV om dekning og rekvirerer hjelpemiddelet hos en ortopediingeniør, som gjør undersøkelser, tar mål og kanskje fotavtrykk, før ortopediteknikerne lager det. På vår lille guidede tur treffer vi blant annet på ortopediingeniør Jenny Eide, som viser fram fottavtrykk laget i et eget skummateriale. De tilpasser og lager mange fotsenger her, ikke minst for å hjelpe pasienter med revmatisme med avlastning og korrigering av foten. Neste stopp er aktivitetsrommet, der de blant annet utfører ganganalyser og lærer opp pasienter til å gå med proteser eller skinner. Blant pasientene som kan trenge skinner, er for eksempel barn med CP. De hjelper en del av dem. Ny teknikk Vi går videre og kommer inn på et gipsrom, der gipstekniker Arijana Omanovic holder på å fylle støpebokser med gips. Dette skal bli til fotmodeller som skal brukes til å lage ortoser. Jan Olav Lohne forklarer helt enkelt at en ortose skal bidra til å erstatte og avlaste en tapt funksjon, mens en protese skal erstatte et tapt lem. Begge deler produseres her. – Før ble alle slike modeller laget ved gipsavstøpning. Vi lager fortsatt alle fotsenger over gips, for foreløpig mener vi dette gir det beste resultatet, selv om det kan være tungt å jobbe i gips og til tider medføre belast­ ningsskader både for ingeniører og teknikere, sier han. Gipsformene tar mye plass å lagre, men de sender dem hjem med pasientene. Han påpeker videre at det selvfølgelig er viktig å følge med på utviklingen, der 3D-printing ser ut til å bli neste steg. Det blir nok litt inn i framtiden, selv om det allerede gjøres forsøk. – Vi bruker imidlertid også ny teknikk her, med utfresing av digitale former til mange ortoser, korsetter og proteser. Dette er en meget presis og god metode. Fordelen med å bruke digitale former er blant annet at det bare er å frese ut en maken om pasienten skulle trenge en ny, så sant kroppsdelen ikke har endret form, påpeker ortopediingeniøren. Verkstedet Vi har nå kommet fram til en dør der det står: «kun for ansatte», men vi får slippe inn. Her ligger verkstedet, der en rekke ingeniørteknikere er i gang med å lage forskjellige typer hjelpemidler. De jobber med ulikt materiale, alt fra karbon og stål, til skinn, lær og silikon. – Det er ikke slik at noen bare jobber med én type materiale. Under utdanningen lærer de å jobbe med alt og spesialiserer seg ikke. Noen trives imidlertid bedre med å jobbe med en viss type materiale eller å lage en viss type hjelpemidler, slik at det likevel blir en form for spesialisering her på arbeidsplassen, forklarer Jan Olav Lohne. Et par av teknikerne er svært opptatt, men Matjaz Kmetec, som er ortopeditekniker under opplæring, har tid til en liten prat. Han forklarer at han holder på å bygge opp en sko til en pasient som har et ben som er hele seks centimeter kortere enn det andre. Det han gjør er først å splitte opp skosålen, før han bygger den opp i mellomrommet. Ortopeditekniker Hildegunn Skonnord har også tid til å vise oss hva hun jobber med. Hun tilpasser en sko for en pasient som mangler en bit av foten etter et TEMASIDE : REVMATISME