Fotterapeuten nr. 3-2021

FOTTERAPEUTEN 3 – 2021 | 35 TEMASIDER: FOTTERAPEUTER SOM HAR SATT SPOR | PORTRETT – Da jeg jobbet som hjelpepleier så jeg stadig at det var et stort behov for en fotterapeut her. På den tiden fantes det bare en autorisert fotterapeut i bygda – og hun jobbet bare deltid. I 1999 søkte jeg meg derfor inn på fotterapiutdanningen ved Malvik videregå- ende skole her i Trøndelag, forklarer hun. La ned linjen Samme dag som den daværende hjelpepleieren skulle begynne på sin nye utdanning, fikk hun melding fra skolen om at linjen var nedlagt på grunn av få søkere. Da var gode råd dyre. Hun hadde små barn hjemme, så det var ikke bare å dra til et annet sted i landet for å utdanne seg. Den gang, i 1999/2000, var det nesten umulig å gå opp som privatist i faget. Men hun gjorde en stor innsats med selvstudium og gikk opp i cirka ti fag som privatist. Da hun skulle ta den siste, praktiske eksamen, var det imidlertid stopp. De hadde ingen sensor i faget. – I 2000 dro jeg til Oslo, der jeg som hospitant fikk følge praksisen ved fotterapilinjen på Sogn videregå- ende skole. Det ble ordnet slik at jeg var der én uke i måneden. På den måten var det mulig for meg, med en snill mann hjemme, å kombinere utdanningen med både jobb og små barn. Hadde jeg kunnet gå på en skole i nærheten av hjemmet, ville det selvfølgelig vært mye enklere, påpeker hun. Til tross for at hun fikk tatt praksisen i Oslo og at hun kjempet hardt, også opp mot departementet, var det helt umulig å få tatt den siste eksamenen. På det tidspunktet måtte hun derfor midlertidig oppgi drømmen om å bli autorisert fotterapeut. Behovet på hjemstedet var imidlertid like stort, derfor bestemte hun seg for å starte sin egen klinikk som fotpleier. Endelig autorisasjon I nesten ti år jobbet Unni som fotpleier i egen klinikk – ved siden av deltidsjobben som hjelpepleier, før muligheten for å fullføre fotterapifaget dukket opp. Det ble opprettet en linje på Steinkjer videregående skole, der hun i ett år fulgte undervisningen og til slutt fikk tatt den eksamenen hun manglet. I 2010 sto hun endelig med autorisasjonen i hånden. Helt fra hun åpnet klinikken har hun hatt mye å gjøre, og det ble ikke akkurat mindre etter at hun fikk sin autorisasjon som fotterapeut. I 2012 sluttet hun som hjelpepleier, men jobbet deretter i tre år deltid hos en bandagist, med ansvar for sår, stomi og kateter. I dag jobber hun imidlertid som fotterapeut på heltid og har også ansatt en fotterapeut til. – Jeg driver nå fire klinikker. Selv jobber jeg for tiden kun i hovedklinikken, mens hun jeg har ansatt både jobber i en klinikk i nabokommunen og i de to klinikkene jeg har på sykehjemmet og i forbindelse med et aktivitets- og omsorgssenter. Ved disse klinikkene har vi faste dager vi holder åpent. Kyrksæ- terøra har cirka 7 000 innbyggere, mens nabokom- munen er mindre. Det er ikke tvil om at behovet for en fotterapeut er stort, fastslår hun. Grunnutdanningen Med bakgrunn i sin egen kronglete vei for å få fullført utdanningen og få sin autorisasjon som fotterapeut, er det kanskje ikke så rart at det å tilrettelegge for en god grunnutdanning – som det er mulig å gjennomføre flere steder i landet – er blitt en fanesak for Unni Bakke. PÅ STAND: Unni Bakke har flere ganger stått på stand på yrkesmesser, der hun har et klart inntrykk av det ikke er så mange unge som er interessert i føtter. (Foto: privat) TRIVES: Unni Bakke har aldri angret på at hun ble fotterapeut. Hun gleder seg til å gå på jobb hver dag. (Foto: privat)