PORTRETT AV EN FOTTERAPEUT | Det ble et hyggelig møte med to svært dedikerte fotterapeuter – én i starten av sin karriere som fotterapeut og én med 23 års erfaring, men som gjerne tar 23 år til, ifølge henne selv. For hvorfor slutte i en jobb som gir henne så mye? Å ha «hobbyen» sin som jobb og attpå til få betalt for det, det er jo rene luksusen. Før vi kommer fram til dagens arbeidssituasjon på fotklinikken hun nå driver på Flatåsen, i tillegg til jobben hun gjør på Byneset Helse- og Velferdssenter, skal vi imidlertid dykke litt tilbake i tid. For hvordan startet det egentlig? Hvorfor bestemte Marit Rokkones seg for å sette seg på skolebenken da hun var godt over 40 år – og hvorfor ble det fotterapi? Russ som 50-åring – Jeg hadde jobbet på kontor og i butikk i alle år – og jeg hadde fått fem barn. Det var fire gutter, før jeg fikk attpåklatten Monica. Selv om jeg var godt voksen, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å gå på skole og ta en utdannelse jeg også. Siden jeg var såpass gammel, lot jeg det modnes litt. Men så tenkte jeg: Hvorfor skal jeg bli gammel og så sitte og tenke på hva jeg skulle gjort, når jeg faktisk har mulighet til å gjøre det, forteller Marit. Hun bestemte seg for å følge utdanningsdrømmen og begynte på Helse- og sosialfag. Hun visste at hun ville jobbe med mennesker, men tenkte først å bli helsesekretær. Det ble også et år på Helse- og Servicefag, samtidig som hun tok et år på Chakra-akademiet, der hun blant annet hadde aromaterapi. Først etter dette var det at tanken om å bli fotterapeut ble sådd. – Det var svigermoren min som kom med ideen. Hun gikk fast til fotterapeut og mente det var et yrke som ville passe meg. Jeg tenkte litt på det og fant ut at Malvik videregående skole rett utenfor Trondheim den gang hadde en flott fotterapilinje. Jeg gikk full tid på dagtid i to år. Det var ikke voksenopplæring, så jeg feiret russ som 50-åring. De ga meg tilnavnet «finger’n» fordi jeg brakk fingeren i en gymtime der vi spilte volleyball, forklarer Marit. Stolt elev Den dedikerte fotterapeuten skryter svært av skolen hun gikk på. Det var mye prosjektjobbing og de var til og med en uke i Danmark, der de blant annet besøkte diabetesavdelingen ved Københavns Amts sygehus i Gentofte, hvor man også laget avlastninger og terapisko. – Der fikk vi møte en pasient med diabetes som SAMMEN: Aller helst vil mor og datter jobbe sammen hele tiden, slik de for tiden gjør på Byneset, men foreløpig må de jobbe i hver sin klinikk. Her i klinikken til Monica. FOTTERAPEUTEN 3 – 2023 | 29
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy