| PORTRETT AV EN FOTTERAPEUT blir aldri ferdig utlært i faget, det er det viktig å innse. Selv drar hun på fagkongressen så ofte hun kan, tar kurs og har også tatt videreutdanningen i diabetesfoten. Marit har alltid vært medlem i Fotterapeutforbundet. Hun tror hun meldte seg inn det siste året hun gikk på skole. Hun har likevel aldri påtatt seg verv, men det er fordi hun har verv så mange andre steder. Hun har blant annet i mange år sittet, og sitter fremdeles, som leder i styret i Arbeidsmiljøskaddes landsforening i Trøndelag. – Jeg har blitt spurt om å sitte i Fotterapeutforbundets styre i Trøndelag krets, men vil ikke påta meg verv jeg ikke kan gjennomføre. Jeg er likevel et aktivt medlem og synes de gjør mye bra. Faktisk sitter jeg i valgkomiteen nå – og så har Monica gått inn i styret, forteller hun. Rekrutten Det er på tide å fortelle litt mer av Monicas historie også. Hva var det som ledet fram til at hun endte i sin mors fotspor? At det har vært mye fokus på føtter i oppveksten er det lett å forstå, men det tok tross alt noen år før Monica bestemte seg for å bli fotterapeut. – Jeg tok videregående med allmennfag etter ungdomsskolen. Deretter jobbet jeg med litt forskjellig. Først var jeg trikkefører, men etter at jeg var utsatt for et ran, som også bidro til at jeg mistet barnet jeg bar, hadde jeg en tung tid der jeg havnet i papirmølla til NAV. Jeg fikk ganske raskt etter to barn og kom meg også ut i jobb igjen. Blant annet jobbet jeg et par år i Politiet, på kontor. Der følte jeg meg trygg, men det var kjedelig og litt stressende, sier hun. Etter ranet ble Monica diagnostisert med Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hun er ikke særlig preget av det i dag, men stress er ikke bra. Da hun bestemte seg for å satse på noe nytt, tok hun først et kurs i massasje, men følte at hun der ga mye uten å få noe særlig igjen. Hun fant imidlertid ut at hun ikke hadde problemer med å ta på mennesker, samtidig som hun helt fra barndommen, egentlig uten å vite det selv, hadde vært interessert i føtter. Autorisasjon i mai – Jeg trodde opprinnelig at jeg måtte til Oslo for å ta fotterapifaget, men fant etter hvert ut at jeg kunne ta det ved Steinkjer videregående. Utdanningen var samlingsbasert med klinikk. Det var voksenopplæring, men vi fikk heldigvis elevstatus, forklarer Monica, og legger til: – Jeg hadde siste eksamen 11. mai i år, på Fotterapeutenes dag. Er skolen kjapp med å sende inn papirene, kan autorisasjonen komme raskt. Det hadde jeg undersøkt på forhånd og fortalt skolen. Dermed satt vi med autorisasjonen i hånden allerede dagen etter, den 12. mai. Siden moren kun har ett rom der hun tar imot sine pasienter, er det dessverre ikke plass til at de begge to kan jobbe samtidig i de samme lokalene. Monica har derfor startet sin egen bedrift og klinikk, Trondheim Fotklinikk, kun drøye 50 meter fra Marit. Det går greit, men drømmen deres er å jobbe sammen. Det er ombyggingsplaner på Flatåsensenteret, så de håper det kan bli en realitet om ikke så lenge. De trives veldig godt i lag og utfyller hverandre, noe det er lett å se slik praten går under vårt besøk, der vi er innom begge klinikkene. Trives godt Som Marit angrer heller ikke Monica på valget hun tok. På skolen var det rett på sak. Første dag fikk de utlevert en skalpell og en appelsin de skulle prøve seg på. Neste dag brukte de skalpellen på hverandre og tredje dag var det føttene til elevene på hudlinja som ble beskåret. Praksis og opplæring har hun fått plenty av hos LETT PRAT: Det er liten tvil om at Marit og Monica har god dialog og felles interesser. 32 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2023
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy