AMPUTASJON | FOTTERAPEUTEN 3 – 2024 | 17 en spesialstol og noen flere ting, men siden leiligheten ligger i første etasje og er på ett plan, var det ikke de store endringene som måtte gjøres. Hun ønsker velkommen inn, setter på kaffen og beveger seg rundt i leiligheten på en naturlig måte, som gjør at du ut ifra bevegelsene ikke tenker at dette er en person som har amputert begge bena. Hun forklarer at hun har lært hvordan hun skal bevege seg både på rehabilitering rett etter amputasjonen og på rehabiliteringen hun fast reiser på seks uker i året. Diabetes Selv om vi etter hvert skal snakke mer om Kristins liv etter amputasjonen, går vi likevel først litt tilbake i tid, for å høre hvor lenge hun har hatt diagnosen diabetes 2? – Det startet med at jeg fikk svangerskapsdiabetes da jeg gikk gravid med min sønn. Han er født i 1998 og er nå 26 år. Etter fødselen ble blodsukkeret bra igjen, men sju-åtte år senere fikk jeg de første symptomene, slik som hyppig vannavlating, at jeg stadig var tørst og fikk dårlig syn, forteller hun. Fastlegen fanget det opp og hun fikk regulert blodsukkeret med tabletter. Han var svært opptatt av at hun skulle måle blodsukkeret, men Kristin innrømmer at hun nok ikke tok det seriøst nok. Det endte med at hun ble sendt på diabetesklinikken på Gjøvik sykehus. Selv om kontakten hennes på sykehuset den gang egentlig var kjempeflink, så var alt fokus på blodsukkeret. Det var ingen informasjon om fotsår. Fornektet det – Jeg hadde hatt sår på føttene før også, men da ble det bra av seg selv. Jeg hadde lest om at fotsår kunne være farlig, men fornektet det nok litt etter den fatale turen for tre år siden – og trodde det ville gå bra nå også. En person uten diabetes og nevropati, som jeg også var plaget med, hadde nok kjent hvor vondt det var, men jeg gjorde ikke det. Det var søsteren min som først påpekte hvor stygt det så ut. Etter å ha fått gnagsår, i sko som absolutt ikke var nye, prøvde altså Kristin å stelle det slik hun hadde lært som helsepersonell. Hun tilføyer at hun på denne tiden hadde veldig tørr hud på føttene, inkludert en stor sprekk på høyre hæl. Hun var ikke flink til å smøre føttene. – Jeg lot blodblemmen være i fred, men det gikk hull på den, så jeg prøvde å rense ordentlig. Da skorpa gikk av viste det seg at det var et stort sår innover. I tillegg fikk jeg, slik det står i epikrisen, en nekrotiserende, svart lilletå. Jeg var da blitt så dårlig med høy feber at jeg dro til legevakten på en lørdag. Han sendte meg hjem igjen med antibiotika (Ery Max) og ba meg gå til fastlegen på mandag, forteller hun. Søndagen var hun imidlertid så dårlig at hun ringte 113, ble innlagt og lilletåa måtte amputeres samme dag på grunn av blodforgiftning. Hun ble forespeilet å reise hjem dagen etter, med én tå mindre, men slik gikk det ikke. Infeksjonen var der fortsatt. Dette ble starten på et sykehusopphold på to og en halv måned, der hun stort sett var festet til slanger. STUMPESTELL: Det er viktig å stelle stumpene riktig, slik at det ikke blir sår. (Foto: privat) PROTESER: Kristin Hansen går greit med proteser, det er vanskelig å se at hun har amputert. Hun trenger likevel rullestol, blant annet på grunn av fantomsmerter.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy