| TEMASIDER: AMPUTASJON 18 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2024 Mange meninger – Noe av problemet var at dette var midt på sommeren og at det sikkert var 13 kirurger innom, hver med sin mening og sitt svar. Én sa at «i morgen må du amputere», den neste sa «dette går fint». Det var frustrerende og et totalt kaos. Jeg var nok et stort samtaleemne på sykehuset. I tillegg ville de kun fokusere på det venstre benet, mens jeg var klar på at det høyre også var dårlig, forklarer Kristin. Til slutt, på sin egen 45-årsdag, sa hun klart fra at hun ønsket å amputere venstre ben. I samråd med en av legene så de ingen annen utvei. Etter amputasjonen hadde hun imidlertid fremdeles svært høy CRP, så to uker senere ble også høyre ben amputert. Komplikasjonene ga seg likevel ikke. Det gikk infeksjon i den venstre stumpen, som så ut som en kjøttkake. – Hvis infeksjonen ikke gikk ned, måtte de amputere over kneet. Etter at jeg selv ba om å bli overført til Landaasen rehabiliteringssenter, der jeg visste de hadde gode resultater, gikk infeksjonen ned, slik at jeg slapp å amputere ytterligere. De brukte honningsalve på såret. To uker etter var såret grodd, slik at tilpasning av protesehylser kunne starte, sier Kristin. Veien videre Hvordan har det så vært å takle tiden på sykehuset og alt som har skjedd i ettertid? Det hun har vært gjennom må jo ha vært en stor påkjenning både mentalt og fysisk. – Fra dag én på sykehuset tenkte jeg at «dette ordner seg». Jeg måtte være optimistisk og var mest opptatt av de pårørende. Det er tungt for dem også, så jeg tok inn all dårlig informasjon og fikk vridd det mer positivt. Men da jeg endelig ble amputert, gikk jeg rett i kjelleren. Da var jeg tom, adrenalinet var borte. Jeg følte også at deler av helsepersonellet rundt meg ga litt mer «blaffen» da, påpeker Kristin. Det hun ønsket seg aller mest var å snakke med en prest eller en psykolog. Noen prest var det ikke tilknyttet sykehuset, og psykologen ville bare gi henne medisiner, antidepressiva. Det hadde hun imidlertid fra før, på bakgrunn av at hun har diagnosen bipolar. Det hun trengte var noen å prate med. Redningen ble en likeperson, Roar Olafsen fra Momentum, en forening for amputerte, dysmelister og ortosebrukere. – Han spurte hvordan jeg hadde det og svarte på alle mine spørsmål om hvordan livet ville bli. Han har selv amputert et ben etter en fallulykke, men hadde også mye informasjon om diabetes. Han var klar på at det ville ordne seg. Nå sitter jeg selv i styret og jobber frivillig som likeperson for Momentum. Å kunne hjelpe andre gir meg mye tilbake, sier Kristin. Raskt «på bena» Rehabiliteringen på Landaasen varte i ni måneder, men fra Kristin fikk sine første testproteser til hun klarte å gå ved hjelp av protesene og en prekestol, tok det bare tre uker. – Da jeg fikk spørsmål fra lege og sykepleier om jeg ville opp å gå igjen, svarte jeg «ja» umiddelbart. Da var jeg veldig positiv og fikk tilbake adrenalinet. De holdt stengt på Landaasen i jula, så da var jeg hjemme alene på permisjon og kom meg greit rundt med protesene og prekestolen. Etter hvert gikk jeg over til å bruke rullator, forteller hun. Selv om hun går fint med protesene, er Kristin likevel avhengig av rullestol på grunn av fantomsmerter og nervesmerter, som kommer med jevne mellomrom. Da trenger hun å sette seg ned. Noen ganger er det så vondt at hun nesten føler hun skal besvime, andre ganger er smertene mindre. Hun er også rammet av fatigue og blitt fort utmattet. – I tillegg til vanlig rullestol, har jeg også fått en scooter, en elektrisk rullestol som jeg bruker i butikken og om jeg skal gå tur. Jeg prøver å trene, er glad i å gå tur og har klart å gå et par kilometer. Da må jeg imidlertid sette meg ned. Derfor er jeg avhengig av å ha med meg noen på tur som kan kjøre scooteren etter meg, slik at jeg har den når jeg blir sliten, sier hun. Flere proteser og skokjøp I tillegg til protesene Kristin bruker til hverdags, har hun fått badeproteser, som hun bruker i bassenget når hun er på rehabilitering på Bakke Senter for Mestring og Rehabilitering i Halden. Dit drar hun seks uker hvert år etter eget ønske. Der gir de råd og påpeker om hun har tatt opp noen uvaner. Blant annet har de veiledet henne til hvordan hun skal gå, både for at det skal se naturlig ut, men ikke minst for å slippe belastningsskader. Svømme klarer hun ikke lenger. Hun blir for tung i overkroppen og tipper over. Det er likevel fint å drive med slikt som vannaerocbics i bassenget. ET NYTT LIV: Livet fortsetter etter at bena er amputert, men Kristin Hansen skulle gjerne ha fått litt mer informasjon om dette før amputasjonen.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy