AMPUTASJON | FOTTERAPEUTEN 3 – 2024 | 19 – Jeg har også kosmetiske proteser, som jeg av og til bruker om jeg skal bruke skjørt, spesielt om sommeren. Men de er stivere og ikke like gode å bruke, så jeg bruker dem ikke så mye. Jeg er den jeg er, sier 45-åringen, som medgir at hun har fått noen rare blikk når hun skal ut å kjøpe sko i vanlige skobutikker. Da tar hun nemlig av protesene og setter på skoene. Mange amputerte kjøper sko hos ortoped, men hun synes det er greit å gå i skobutikk. Hun trenger ikke tenke på gnagsår mer, men skoene må være passe stive/myke og ikke minst er det viktig å de gir henne god balanse. Skostørrelsen er blitt mindre siden hun begynte med proteser. For kvinner med proteser er det vanlig med skostørrelse 37 og litt større for menn. Stell av stumpen Kristin har vanligvis ikke på protesene mer enn fem timer om dagen, for de bør ikke være på hele tiden. De er heldigvis enkle å ta av og på, samtidig er det viktig å stelle stumpene godt. – Jeg vasker stumpene morgen og kveld og smører inn med en god krem. Det er litt det samme som du bør gjøre med føttene. Dette er viktig for å unngå blemmer og sår, for da kan du risikere å måtte amputere mer. Jeg har hatt sår, etter et varmeutslett som ble væskefylt. Det tok lang tid før det leget, men heldigvis gikk det bra. Jeg smurte det med honningsalve, forklarer hun – og legger til at selve stellet blir en rutine, som tar cirka ti minutter hver gang. Førerkort har hun aldri hatt, derfor har det ikke vært snakk om tilpasning av bil. Hun hadde absolutt hatt behov for bil, men å ta lappen nå er uaktuelt. Det er helt umulig å komme seg av og på en buss eller et tog, men heldigvis har hun fått TT-kort, slik at hun kan ta taxi ved behov. Hun skulle imidlertid ønske at lokalmiljøet var bedre tilrettelagt for de med en funksjonshemming, derfor har hun engasjert seg i kommunestyret. Et godt liv På spørsmål om hva hun tenker om livet hun lever i dag, hva som har forandret seg mest og hva hun savner mest, lyder svaret: – Jeg vil absolutt si at jeg lever et godt liv i dag, selv om jeg gjerne skulle vært dette foruten. Man må tenke positivt. Jeg er blitt uføretrygdet, men jobber både som frivillig likeperson og sitter i kommunestyret, for å gi funksjonshemmede en stemme. – Jeg savner det å kunne hoppe på en buss eller et tog, for eksempel til Oslo for å gå en tur langs Akerselva. Og det er slitsomt hele tiden å være avhengig av andre for å få vasket vinduer eller andre relativt enkle og hverdagslige ting. Jeg gjør det daglige husstellet selv og har et stående tilbud om hjelp i hjemmet, men jeg er nok litt sta og vil gjerne klare meg selv. – Jeg har mistet en del venner. Jeg tror kanskje folk synes det er vanskelig å forholde seg til det som har skjedd. Skal de spørre om jeg vil være med på hytta, selv om jeg ikke klarer? Jeg sier at de bare må spørre, så avgjør jeg selv. Dette er et sårt punkt. Mange føler seg ensomme i en slik situasjon, selv de som har en ektefelle. En slik livshendelse er tøff også for de pårørende, men jeg har heldigvis både noen gode venner og familie som støtter meg. Tatt avgjørelsen før Om Kristin skal gi et godt råd til andre som har diabetes og får et fotsår, så må det være å gå til legen eller til en fotterapeut med en gang. Hun tenker også at legene i hennes tilfelle ikke burde ha ventet så lenge som de gjorde med å amputere, så snart de så at det ikke var noen annen utvei. Da kunne hun kanskje ha sluppet en del av traumene underveis? – Jeg skulle også ønske at jeg hadde fått vite litt mer om hva som skjer etter en amputasjon. Informasjonen i forkant var helt elendig. Det fantes ingenting, jeg måtte google alt selv, helt til jeg i etterkant fikk spurt likepersonen, påpeker hun. I løpet av besøket har vi kost oss med kaffe og hjemmebakte horn, som Kristin har laget. Om hjemmet hennes fungerer fint med tilrettelegging, har hun likevel nå søkt om en kommunal bolig. Leiligheten er for stor, og hun sliter med slikt som snømåking og vindusvask. Familien ville hun skulle flytte inn i en kommunal bolig med en gang hun kom hjem fra rehabilitering, men selv trengte hun litt tid. Dette var tross alt hjemmet hennes, det var ikke bare å bryte opp, men nå er tiden inne. Hun gleder seg til det og til sin nye hverdag. TILPASNINGER: Det har vært nødvendig med noen tilpasninger i hjemmet, men nå har Kristin Hansen søkt om kommunal bolig. «En slik livshendelse er tøff også for de pårørende.»
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy