| IFID-SPALTEN Dette er IFID sin egen spalte i fagbladet Fotterapeuten. Den ble opprettet i 2023, slik at det skal være fagstoff om diabetesfoten i hvert nummer. Styret i IFID ønsker tilbakemeldinger fra medlemmene om de har noe spennende å dele eller kjenner noen IFID-styret bør kontakte. 46 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2024 Et skråblikk fra min hverdag som fotterapeut: Prute på egen behandling Hvorfor? Fordi jeg vet at hvis jeg ikke fjerner den harde huden pasienten har på foten, kan det fort oppstå et sår. Og hvis denne pasienten får sår, ja, da er ikke veien lang før det kan føre til amputasjon. Hvis pasienten er heldig og oppdager såret før det er for sent og har grei blodsirkulasjon i beina, da blir det kanskje bare et sår som tar lang tid å få til å gro. Pasienten må ut og inn av sykehus, eller til fastlege eller kanskje hjemmesykepleien kan ta seg av det. Jeg vil at pasienten skal slippe dette. Ikke at det er han som betaler den store regninga, han betaler kanskje bare en egenandel. Det jeg tenker på er den belastningen det er for pasienten. Han bør belaste foten minst mulig til såret har grodd, han må følge opp timer eller vente på hjemmesykepleien, håpe på at såret gror og slippe å bekymre seg for amputasjon. Hvorfor kan ikke denne pasienten få refusjon eller betale en egenandel på fotterapi? De nasjonale retningslinjene er klare. Alle med diabetes anbefales å oppsøke fotterapeut minst én gang i året. De som har nedsatt blodsirkulasjon og nevropati i føttene bør komme hver fjerde-sjette uke. Jada, mange har råd til dette i Norge, men mange har ikke den muligheten. Frustrasjon Hvis du går inn på finnfotterapeut.no vil du (per 25.06.2024) finne 235 fotterapeuter med diabeteskompetanse. De og alle andre fotterapeuter gjør en fantastisk jobb hver dag med å forebygge blant annet fotsår. Men jeg tror flere enn meg føler den samme frustrasjonen når pasienten kommer for sent til behandling, såret er der allerede, eller de komme ikke ofte nok på grunn av personlig økonomi. Vi fotterapeuter vet vi kan forebygge fotsår og dermed amputasjoner, som det er 400-500 av på diabetespasienter i Norge årlig. Det betyr økt livskvalitet for pasienten og kanskje også at pasienten er arbeidsfør lenger. Hvis pasienten har fotsår henviser vi til fastlegen som skal henvise pasienten til diabetesfotteam på nærmeste sykehus. Når pasienten er sårfri eller har amputert, bør han følges tett opp. Faren for nytt sår er stor. Hvem følger opp? I 2016 skrev Mari Robberstad mastergradsarbeid – kartleggingsoppgave hvor hun ville kartlegge diabetesfotteam på sykehus, hvordan de er sammensatt og organisert, og arbeider til daglig. Noen av de største utfordringene hun kommer frem til var: Mangel på formaliserte rutiner i form av: • Skriftlige prosedyrer. • Strukturert/planlagt tverr- faglig samarbeid utover egen poliklinikk. • Mangel på strukturert data om diabetesfotsår gjennom sårklassifisering og registrering i NOKLUS diabetesjournal. Jeg tar meg selv i å prute på prisen på min egen utførte fotterapibehandling, fordi jeg vet at pasienten egentlig ikke har penger til behandlingen. Jeg sender med pasienten en faktura etter behandling, vel vitende om at den mest sannsynlig ikke kommer til å bli betalt. AV KARINA SOLHEIM, LEDER I IFID FRUSTRERT: Karina Solheim er frustrert over sin arbeidshverdag som fotterapeut, med tanke på at mange ikke har råd til å få helt nødvendig fotbehandling. (Foto: Anette Haugen)
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy