32 | FOTTERAPEUTEN 3 – 2025 | IDNETREMRAVJTUILLOMANI Såre føtter kan være en uvanlig diagnose Pasienten foran deg har såre føtter og du som fotterapeut klarer ikke å se en naturlig forklaring. Det kan handle om dermatillomani. Det er en diagnose som er ukjent for mange – til og med de som selv er rammet. AV SVERIGES FOTTERAPEUTER/ FOTTERAPEUTEN SVERIGE Dermatillomani, eller hudplukking, er en psykisk diagnose som innebærer overdreven plukking eller riving av huden. Ofte handler det om opplevde ujevnheter eller skavanker i huden, og sår eller merker som kan oppstå som følger av dette. Mange plukker i ansiktet, på hendene eller på andre kroppsdeler, som føttene. For en fotterapeut kan det være vanskelig å vite hvordan man skal møte en person, der man mistenker dermatillomani. – Å spørre, men ikke anklage, er ofte den beste veien å gå, forklarer Elin Olaisson og Johanna Persson i det svenske OCD (tvangssyndrom)-forbundet. Spørre profesjonelt – Jeg synes man skal stille spørsmål på en profesjonell måte: «Er det her noe du gjør selv? Altså napper, klyper eller plukker på føttene?» Man kan også spørre om personen kjenner til at det finnes en diagnose som heter dermatillomani, og at det finnes behandling for tilstanden. Det er også viktig at man ikke overdriver reaksjonene og forstørrer problemet – eller formidler at det er rart, sier Johanna Persson. Rådet man kan gi en person med mistenkt dermatillomani, er å kontakte sitt helsesenter for videre behandling. Om det ikke er hjelp å få på det nærmeste helsesenteret, kan man få en henvisning til en spesialistenhet. – Hos oss på OCD-forbundet finnes det nedlastningsbare kunnskapsmagasiner med informasjon om diagnosen. Det kan man ta med seg til helsesenteret for å vise hva det er snakk om. Vi i forbundet kan også fungere som en støttespiller. Vi ordner digitale møter én gang i måneden for personer med dermatillomani, og man trenger ikke være medlem for å delta en enkelt gang. Å treffe andre som er rammet og forstå at man ikke er alene, kan være en stor hjelp på veien, forklarer Elin Olaisson. Mellom halvannen til fem prosent av befolkningen antas å ha dermatillomani på ulike nivåer, fra milde varianter til svært vanskelige tilfeller. Det er ikke uvanlig med komorbiditet (samsykelighet) som eksempelvis angst, depresjon eller tvangssyndrom (OCD). Hvordan behandles dermatillomani? – Behandlingen som anbefales er en form av KBT (kognitiv atferdsterapi) som heter Habit Reversal Training, der man øver på å finne alternativ atferd og identifisere og forsøke å kartlegge i hvilke situasjoner det finnes risiko for at man river i huden, sier Elin Olaisson. – Den spesielle utfordringen med dermatillomani er at atferden kan ha en positiv og beroligende innvirkning på personen, noe som gjør at det kan være vanskelig å slutte med. Behandlingen har i vitenskapelige studier vist seg å ha effekt. Den hjelper mange, men ikke alle, forklarer hun. PS: Det finnes også en egen forening i Norge for de med en tvangslidelse (OCD): Norsk OCD og angstforening, Ananke. Du kan lese mer om hva de kan tilby på nettsiden: ananke.no. Fakta Dermatillomani Dermatillomani er en egen diagnose, men ligger under OCD-spekteret (tvangslidelse eller obsessivkompulsiv lidelse) i psykologmanualene. Diagnosen må ikke forveksles med selvskadingsatferd. Den må heller ikke forveksles med dysmorfofobi, der man kan bli overdrevent opptatt av opplevde defekter i ens eget utseende, slik at man river i huden av den grunn. For å få diagnosen dermatillomani må man oppfylle visse kriterier, for eksempel at man har forsøkt å slutte flere ganger, samt at man opplever lidelser og/eller at dette påvirker ens hverdag på et negativt sett. Man må også ha skader i huden. DERMATILLOMANI: Hudplukkingslidelse er en egen diagnose under OCD-spekteret som ikke må forveksles med selvskading. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.no)
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy