Fotterapeuten nr. 4 - 2017

FOTTERAPEUTEN 4– 2017 | 31 autorisasjon. De mener Sverige har noe å lære av Norge her. En autorisa- sjon vil bidra til å heve yrkets anseelse og gi en kvalitetssikring. – Uten en autorisasjon fra staten ansees vi ikke som autorisert helsepersonell, slik som fotterapeu- ter i Norge. Vi har kun en intern autorisasjon. En statlig autorisasjon ville være en viktig kvalitetssikring for våre pasienter. Uten en autorisa- sjon har vi for så vidt ingen krav og plikter i forhold til det offentlige, men samtidig gir det oss minimalt med offentlige stillinger og liten anseelse, påpekte Karolina og Evelyn. Når det gjelder utdanningen for fotterapeuter i Sverige, fortalte de at den er under stadig endring. Det finnes blant annet en god, statlig skole i Gøteborg og én i Örnskölds- vik. Den siste åpnet for tre-fire år siden med en utdannelse over tre terminer. Ellers ligger tyngden på private skoler og kurs på rundt 22 uker, der de fleste elevene er godt voksne. Det ble understreket at de ikke mener private skoler er dårligere, det er bare så store ulikheter. Det er noen krav til praksis også, men de to svenske fotterapeutene var ikke tilfreds med kvaliteten på praksisen. Den er altfor tilfeldig. Det jobbes imidlertid med forbedringer. Samtidig følger de nøye med på hva som skjer når det gjelder planer for en mulig bachelorutdanning for fotterapeuter i Norge. Henvisning Motsatt vei er det også ting norske fotterapeuter kan misunne de svenske. Karolina og Evelyn fortalte at i Sverige kan fotterapeuter få henvisninger fra fastlegen. I noen län (fylker) finnes det egne avtaler på dette. I og med at de da har samme journalsystem, innebærer det at fotterapeutene kan få innsyn i pasientjournalene. Lengst har de kommet i regionen Värmland. Der har de en modell de gjerne skulle se kunne utvides til å gjelde hele Sverige. I forlengning av dette spurte svenskene om hva det norske Fotterapeutforbundet gjør for å få ut informasjon til fastleger og annet helsepersonell. Her kunne forbunds- leder Inger Paulsen fortelle at de nylig har sendt ut 5000 informa- sjonsbrev til alle landets fastleger. I tillegg er det laget en rekke brosjyrer både til helsepersonell og pasienter – og på nettsidene ligger det standardbrev med informasjon som medlemmene kan laste ned og bruke. For å synliggjøre/representere fotterapeutenes viktige virke, deltar forbundsledelsen i Norge også på relevante messer, der for eksempel diabetes og eldre er tema. Når under halvparten av de autoriserte fotterapeutene er medlem i forbundet er det samtidig vanske- lig å ha full oversikt, i og med at fotterapeuter tross alt er en ganske uensartet gruppe. Evelyn Olsson – som opprinnelig er norsk, men nå bor og jobber i Sverige – lurte også på hva fottera- peuter i Norge selv gjør for å nå ut til folk som kan ha bruk for behand- ling. Går de for eksempel til sitt nærmeste apotek og ber dem om å sende kunder, slik noen gjør i Sverige? Hun fikk til svar at forbundet oppfordrer medlemmene til å gjøre det. Refusjon og forebygging Av andre ulikheter mellom landene, fortalte svenskene at de foreløpig ikke er pålagt digital journalføring, slik fotterapeuter nå er i Norge. En annen forskjell, der Sverige er i førersetet, er at det finnes gode refusjonsordninger for deler av pasientene. Dette gjelder risikogrup- per, som diabetikere og reumatikere, men disse varierer riktig nok litt fra sted til sted. – At det ikke finnes refusjonsord- ninger i Norge slik som i Sverige, til tross for at dere er autorisert helsepersonell og ikke vi, er underlig. Ikke minst er diabetespasi- enter en sterk pasientgruppe, påpekte Evelyn og Karolina, og fikk sterk støtte fra sine norske kolleger. Noe annet Evelyn fortalte at hun brenner for, er forebyggende arbeid. Hun mente man burde bli flinkere til å få fram at ved å investere i egen kropp som ung, kan du forhindre mange problemer når du blir eldre. Det burde bli like vanlig å gå til en fotterapeut for en årlig sjekk som å gå til tannlegen. En mulighet for å få fram dette budskapet, er å gå på skolene for å informere elevene. Her kan man snakke blant annet om fotvorter og vask av føtter. Barn er nysgjerrige og spør mye. Å få de unge interessert kan bety mye også for framtidas fotterapeuter. Ingen ansatt Et helt annet punkt der svenskene igjen misunte de norske fotterapeu- tene, var at her har vi en egen ansatt i forbundet til å svare på henvendel- ser og til å ta seg av mye av det praktiske. De har hatt en tilsvarende ordning i Sverige tidligere – og ønsker seg en i framtiden, men per i dag er det forbundsledelsen som tar seg av alt det praktiske, blant annet ved hjelp av frikjøp. Konklusjonen på møtet ble enkelt nok at det å lytte til og erfare hva som gjøres i andre land er nyttig for alle parter. Karolina og Evelyn var på en stuidetur til Düsseldorf i Tyskland for halvan- net år siden, der de også lærte mye. Det norske forbundet er tilsvarende jevnlig på besøk i andre europeiske land. MISUNNELIG: Evelyn Olsson (t.v.) og KarolinaTorgrilsson fra Sverige misunner de norske fotterapeu- tene at de har en statlig autorisasjon som gir status som offentlig helseperso- nell.