Fotterapeuten nr. 4 - 2018

FOTTERAPEUTEN 4 – 2018 | 17 TEMASIDER: PASIENTEN I FOKUS | kan de svare «ja» på et spørsmål om de har forstått, selv om de ikke har gjort det. Du må derfor via samtale forsikre deg om at han eller hun virkelig skjønner hva du sier og hva informasjonen innebærer. Kanskje må du gjenta og legge fram spørsmålet eller beskjeden på en litt annerledes måte. Du må også ha tålmodighet når du venter på svar, for kanskje trenger de tid på å ta inn informasjonen, bearbeide den, planlegge hva de skal svare og så til slutt gi et svar. Over hodet En annen feil som kan være vanlig, men der Gro Marit Rødevand synes helsepersonell generelt er ganske flinke, er å snakke «over hodet» på pasienten og direkte til ledsageren. – Selv om helsepersonell er flinke til å snakke direkte til pasienten, syndes det likevel noe mot dette, spesielt når det gjelder barn. Selv om det i noen situasjoner kan være riktig å henvende seg til ledsageren, må man uansett ikke overse pasienten, sier hun og legger til: – I starten må man sørge for å etablere god kontakt med pasienten. Kan ikke pasienten kommunisere så godt, bør man likevel vise interesse for ham eller henne og skape en form for kontakt, blant annet ved blikkontakt og ved å snakke direkte til pasienten. Her minner hun om at det er stor forskjell på mennesker med utviklingshemning. Man inndeler utviklingshemning i grader, basert på IQ. Det man betegner som en lett grad, er en IQ på mellom 50 og 70. De som har en IQ på opp mot 70, oppfatter selvfølgelig mye mer enn de som har en mye lavere IQ. Det er også viktig å være klar over at det innen diagnosegrupper, som for eksempel Down syndrom, er store individuelle forskjeller i funksjonsnivå. Kommunikasjonen kan naturlig nok være vesent­ lig vanskeligere med de som har en alvorlig eller dyp grad av utviklingshemning, enn med de som har en lett grad. Samtidig er det viktig å huske på at mange forstår mye mer enn det de selv klarer å uttrykke. God instruks Selv om det er viktig at helsearbeideren henvender seg direkte til pasienten, er det imidlertid viktig at også ledsageren får god instruks når det er snakk om medisinsk behandling. Det gjelder spesielt når det er viktig at behandlingen følges opp hjemme. Samtidig kan ledsageren ha interesse av å få en del mer faglig informasjon enn det pasienten selv er opptatt av. Om ledsageren bør kunne stille medisinske spørsmål som pasienten selv ikke er opptatt av, må han eller hun likevel ikke overta hele styringen på samta­ len. I tilfeller der pasienter gir feil informasjon eller svarer det de tror forventes for å tilfredsstille legen eller terapeuten, må det være lov – og viktig – med en forsiktig korrigering. Gro Marit Rødevand er også klar på at i møte med helsevesenet vil det alltid være gunstig at den som ledsager pasienten er en som kjenner ham eller henne godt. Det kan være nødvendig å videreformidle viktig informasjon om helsetilstanden, og da må dette være korrekt. På høyde med pasienten Mye av det som gjelder for kommunikasjon med personer med en utviklingshemning, er strengt talt det samme som gjelder om pasienter har demens, om du snakker til et lite barn eller til en person som har dårlige norskkunnskaper. Snakk klart og tydelig, med enkle ord og setninger. Noe annet det kan være nyttig å tenke på, er at det ofte er gunstig å sitte eller være på samme nivå/høyde som den du snakker med. Da er det lettere å få likever­ dig kontakt. Skal sjefen ha medarbeidersamtale, vil de fleste føle seg mest komfortable med å sitte på samme nivå. Sitter du lavere enn sjefen føler du deg gjerne ubevisst mye mindre og ikke som en likeverdig person. Nok et prinsipp å være bevisst på, er hvordan du tidfester neste time for at de skal huske og ha begrep om når det er. Både barn, personer med demens eller en utviklingshemning kan ha problemer med å relatere til datoer. Tidfest gjerne hendelsene opp mot høytider som jul og påske, som de vet når er. I stedet for å si at neste time er i januar, så si at den er litt over jul. Én ting av gangen – Husk også å bare snakke om én ting av gangen. Dropp alle de fine ordene som er vanskelig å forstå, og ikke glem å gi pasienten god tid til å svare. De trenger som sagt tid for å forstå og formulere et svar. Vær tålmodig. Etter hvert som du kjenner pasienten vet du om det vil komme et svar om du venter litt etter et spørsmål, påpeker Gro Marit Rødevand. Når det gjelder skriftlig informasjon er en av de største feilene mange gjør at de tror det er lettere å lese store bokstaver. Kanskje tror man det fordi det var disse man lærte først. Slik er det imidlertid ikke. Det er lettere å lese når man bruker både små og store bokstaver, da blir det større variasjon i skriftbildet. Mer om hvordan du bør utarbeide skriftlig informa­ sjon som er lett å lese og forstå, kan du lese om i brosjyren «Informasjon for alle». Du finner den på NFUs nettsider (se lenke under). Et annet nettsted der du finner mye god informasjon om kommunikasjon både med personer med utviklingshemning og med demens, er på: www.aldringoghelse.no. Deres ti råd til helse­ personell i møte med pasienter med utviklingshem­ ning finner du på de neste sidene.