Fotterapeuten nr. 4 - 2018

6 | FOTTERAPEUTEN 4 – 2018 | TEMASIDER: FRAMTIDAS FOTTERAPEUTER T ID : PASIENTEN I FOKUS S elv om arbeidsstilling og andre sider ved den fysiske pasientbehandlingen kan forårsake slitasje på både skuldre, armer med mer, er det kanskje enda oftere at kommunikasjons­ delen av behandlingen kan gjøre deg sliten. Hvor dypt bør du egentlig gå inn i en samtale? Og hvor mange pasienter kan du behandle hver dag, uten at du mister fokus og sliter deg ut mentalt? – Jeg pleier vanligvis å behandle åtte pasienter per dag. En dag jeg hadde ni, merket jeg at min grense var nådd. Mer enn åtte-ni på en dag kan jeg ikke ta i mot. Det er ikke den fysiske belastningen som blir for stor, den klarer jeg. Samtalen med pasienten er imidlertid en like viktig del av behandlingen. Det er den jeg blir sliten av om jeg skal gi pasientene min fulle tilstedeværelse, slik som de fortjener, sier forbundsleder Inger M. Paulsen. Faste rutiner Forbundslederen kjenner andre som fint klarer å behandle flere pasienter på én dag, her er vi forskjel­ lige. Det som er viktig er å kjenne sine egen begrens­ ning og rette seg etter den – og for eksempel ikke la høyere inntjening styre. Det er også viktig «å bli ferdig» med én pasient før du tar i mot den neste. Selv har hun noen rutiner som gjøre dette enklere. – Jeg legger ikke inn pauser mellom pasientene og har ingen lunsjpause. Jeg spiser det jeg rekker av et cottage cheese-beger når jeg har tid. Nå jobber jeg kun som fotterapeut i klinikken min to dager i uken. De øvrige tre ukedagene er det jobben som forbunds­ leder som tar tiden min. Hadde jeg jobbet i klinikken fem dager i uken, hadde jeg garantert lagt inn en daglig lunsjpause sammen med kolleger i Helsehuset jeg jobber i, påpeker hun. Hun forteller videre at hun etter hver behandling alltid følger pasienten ut på det felles venteværelset de har, der betalingsterminalen står. Så går hun inn igjen og rengjør lokalet og utstyret for å ta i mot neste. Da har hun samtidig en «mental renselse» av hodet. Hun skriver journalen ferdig, noe hun rekker i 90 prosent av tilfellene, og gjør seg helt ferdig med «Hans», før hun titter på «Gretes» journal for å finne noen stikkord til å ønske henne velkommen med. Samtalen Ved hjelp av stikkordene Inger M. Paulsen finner i «Gretes» journal, innleder hun med å spørre om hun har hatt det fint på ferien i Spania eller kanskje hvordan de nye joggeskoene fungerer. Da er samtalen i gang og pasienten føler seg godt ivaretatt. – Jeg tenker mye på hvordan jeg kommuniserer med pasientene. Jeg ser det som like viktig som den fysiske behandlingen. Pasienten må ha tillit til deg. Selv er jeg ganske fersk i faget, men tror min voksne alder bidrar til å vekke tillit. Samtidig er jeg veldig bevisst på ikke å gi råd og veiledning om ting jeg ikke kan nok om. Jeg har modulene i biomekanisk terapi, men får jeg spørsmål om noe jeg ikke er trygg på, viderehenviser jeg til andre, sier hun. Som så mange andre fotterapeuter er forbunds­ lederen også vant med å få høre en del sterke historier. Under behandlingen sitter du ansikt til ansikt i samme høyde som pasienten og behandler føttene, en del av kroppen mange ikke engang lar partneren berøre. Da er det mange som åpner seg. Hvor dypt inn i samtalen du føler du kan gå, er igjen svært individuelt. Er sosionom – Jeg er utdannet sosionom og har lang yrkeserfaring innen det faget. Jeg har flere ganger tenkt at det burde alle fotterapeuter ha. For meg gjør denne bakgrunnen at jeg ikke er redd for å gå ganske dypt inn i samtaler om vanskelige temaer, som sorg og kriser. Det er imidlertid bare noe du skal gjøre om du vet du kan håndtere det. Det er viktig å kjenne sin egen begrensning, fastslår Inger M. Paulsen. Rådet hun gir hvis en pasient åpner seg med en sterk historie og du synes situasjonen blir vanskelig, er først og fremst å lytte. Det kan vi alle. La pasienten snakke, for det er viktig ikke å avfeie noen. Du kan føle med pasienten og kanskje finne ut av hvor han eller hun er i prosessen. Har han håp eller ser det låst KJENN DIN EGEN BEGRENSNING En fotterapeut kommer nær pasienten. Dere sitter ansikt til ansikt og du behandler føttene, en del av kroppen de færreste får berøre. I en slik fortrolig setting er det lett for pasienten å åpne seg. For å vite hvor dypt du skal gå inn i samtalen, må du kjenne din egen begrensning. AV ANETTE HAUGEN