Fotterapeuten nr. 4-2021

TEMASIDER: PÅ EGNE FØTTER | FOTTERAPEUTEN 4 – 2021 | 13 kjærligheten som trakk henne hit – og hun stortrives i de rolige omgivelsene. – Her stresser vi aldri. Vi tar oss den tiden vi trenger. Det er et liv jeg har valgt og som jeg trives veldig godt med. Pasientene mine vet at jeg alltid kommer, men noen ganger kan det hende jeg kommer litt senere enn først avtalt, for eksempel om jeg trenger ekstra tid hos en annen pasient. Men jeg ringer selvfølgelig om jeg er forsinket, sier fottera- peuten. Da hun var nyutdannet fotterapeut ved Sogn videregående skole i Oslo i 1991, visste hun i starten ikke helt hva hun ville, slik at hun vikarierte litt for noen av sine tidligere medstudenter. En av dem jobbet ved et sykehjem. Der ringte pasientene og klaget om hun kom et par minutter forsinket. Den type stress gagner ingen. Elsker jobben Før Mona Iren utdannet seg som fotterapeut, tok hun utdannelse som hjelpepleier. Et av stedene hun jobbet fulgte hun pasientene ned til behandling hos en fotterapeut. Da tenkte hun raskt at «du har et mye mer spennende yrke enn meg». Slik ble det til at hun utdannet seg til fotterapeut, en jobb hun elsker. Hun jobber imidlertid fremdeles som hjelpepleier ved siden av. For tiden har hun en 70 prosent stilling som hjelpepleier, der hun jobber med funksjonshem- mede. Den øvrige prosentdelen fyller hun opp som ambulerende fotterapeut, der hun reiser rundt i sin knalloransje bil og besøke pasienter i Biri, Moelv, Snertingdal og Stavsjø. Det vil si, akkurat den bilen bruker hun kun om sommeren. Om vinteren er den for kald, så da bruker hun en annen bil. Slikt sett er det kjekt at hun og mannen hennes har biler som felles hobby. Det er alltids et kjøretøy tilgjengelig. Ringte bygdas fotterapeut Den ambulerende fotterapeuten har tidligere hatt egen klinikk, men hun har alltid trives med å reise rundt som ambulerende fotterapeut. Da hun flyttet til Biri jobbet hun først kun som hjelpepleier. Etter at hun var utsatt for en ubehagelig opplevelse i jobben, var hun sykemeldt en stund og fikk tid til å tenke litt. Hun fikk også lov til å hospitere litt i hjemme­ tjenesten. – Da så jeg behovet for fotpleie hos mange jeg besøkte, så jeg kontaktet Irene, som var fotterapeut med klinikk her på Biri. Under utdanningen fikk vi innprentet at vi ikke skulle trå i hverandres bed, derfor var det viktig for meg å spørre henne om hun hadde noe imot at jeg startet opp som ambulerende. Hadde hun hatt det, hadde jeg latt være, sier Mona Iren. Irene syntes imidlertid det var en glimrende idé, så hun ga til og med Mona Iren sine første pasienter. Dette var i 2018. Etter det hadde de to fotterapeutene et godt samarbeid fram til Irene pensjonerte seg for litt tid siden. Resultatet er at det nå er Mona Iren som plutselig er blitt «fotterapeuten på Biri», men hun går likevel ikke med planer om å starte egen klinikk. Å jobbe alene Det å jobbe alene har den ambulerende fotterapeuten aldri synes har vært noe problem. Slik hun jobber nå HAR MED ALT: Mona Iren har med seg alt utstyr utenom håndkle. Det besørger pasienten selv. FOTSTELL: Oddbjørg Kolby har fine føtter, men trenger hjelp til vanlig stell siden hun ikke rekker ned til føttene lenger.