Fotterapeuten nr. 4-2021

| FAGKONGRESSEN 14 | FOTTERAPEUTEN 4 – 2021 TEMASIDE : PÅ EGNE FØTTER får hun dekket den sosiale delen gjennom jobben som hjelpepleier. Dessuten synes hun det er kjempe- sosialt å snakke med pasientene. Skulle hun bli fortalt vanskelige historier hun tenker det er viktig at pasienten går videre med, så gir hun dem beskjed om det. – Mange av pasientene jeg besøker har hjemme­ sykepleie. De har jeg et godt samarbeid med. Enten gir jeg dem beskjed eller jeg kontakter fastlegen. Det samme gjelder om jeg ser alvorlige sår på føttene eller annet som jeg ikke selv kan behandle. Jeg har også opplevd at pasienter har falt. Da vurderer jeg å kontakte hjemmesykepleien med mindre det er så alvorlig at jeg må ringe 113. Noen ganger må også pårørende kontaktes, sier Mona Iren. Hun ringer imidlertid ikke hjemmesykepleien om pasienten har hatt et uhell og må skiftes på. Det er null problem å ta et bleieskift. Andre ganger skifter hun lyspære. Hun har ikke egen nøkkel til pasien- tene, men ofte står døra oppe – og svarer de ikke når hun ringer på, er det som regel mulig å få kontakt via bakdøren eller hagen om hun mistenker noe. Legger igjen adressen Til tross for at hun jobber alene ute i felten, er ikke Mona Iren redd for hva som måtte møte henne når hun er ute på jobb. Hun har etter hvert så god erfaring at hun føler seg trygg. Skal hun besøke helt nye pasienter, som hun ikke kjenner noe særlig til, legger hun imidlertid telefonnummer og adresse igjen til mannen sin, for å være på den sikre siden. Som fotterapeut har hun kun opplevd én ubehagelig situasjon, men som hjelpleier noen flere. – Dette er likevel ikke noe jeg tenker mye på. Etter episoden som hjelpepleier der jeg ble sykemeldt etterpå, fikk jeg tilbud om samtaler med en samtale- terapeut. Det hjalp. Hun stilte de riktige spørsmå- lene. Det å jobbe som ambulerende fotterapeut ser jeg dessuten ikke på som noe «farligere» enn å jobbe i egen klinikk. Da jeg bodde i Moss hadde jeg egen klinikk i kjelleren. Jeg visste jo ikke alltid hvem jeg slapp inn der, påpeker hun. Når det gjelder den faglige delen, så er det klart hun kan savne kolleger å diskutere med og stille spørsmål til. Hun er medlem av Fotterapeutforbun- det, men har ikke deltatt på så mange møter. Et par ganger har hun vært med på Thorsens hygge-og- nyttekvelder. Det er alt. – Det er fint å vite at det finnes kolleger der og alltid hyggelig og nyttig å diskutere det faglige med andre. Det hender jo man lurer på noe. For eksempel lærte jeg på skolen at man ikke skal file på en frisk negl, fordi den har en beskyttende hinne, kutikula. Jeg vet imidlertid at andre gjør dette og lurer litt på om man her har kommet fram til noe nytt, undrer hun. Å starte eget Det å starte opp egen klinikk var ellers ikke noe Mona Iren syntes virket veldig avskrekkende da hun var nyutdannet. Rett etter utdanningen jobbet hun riktig nok for andre, der de skaffet alt utstyret. Å jobbe for andre gjorde hun først og fremst fordi hun ikke visste hva hun ville. – Det eneste jeg var redd for før jeg startet eget enkeltpersonforetak, var det økonomiske og at jeg ikke skulle få betalt regningene mine. Men det har gått bra. Jeg har dessuten hele tiden hatt egen regnskapsfører, påpeker hun. De dagene hun nå jobber som fotterapeut rundt om i Biri og omegn, er det vanlig at hun har fem-seks pasienter om dagen. Hun prøver da gjerne å besøke pasienter i samme område på samme dag. Når hun av og til behandler pasienter på en institusjon, kan hun behandle åtte-ni på en dag. Da er det institusjonen som står for booking av timeavtalene. Gamle biler Tiden er kommet for å bli med ut på pasientbesøk. Vi skal få være med til en fast pasient, en av de første Mona Iren begynte å behandle som ambulerende fotterapeut på Biri. Det er en blid og positiv dame som heter Oddbjørg Kolby (74) og bor i Biri sentrum. Mona Iren pakker sammen alt utstyret sitt. Med unntak av håndkle besørger hun selv alt hun skal IKKE NOE STRESS: Den ambulerende fotterapeuten har flyttet fra Oslo og valgt et roligere liv i Snertingdal. Her har hun god kontakt med alle pasientene.