Fotterapeuten nr. 4-2021

TEMASIDER: PÅ EGNE FØTTER | FOTTERAPEUTEN 4 – 2021 | 7 Fotterapiutdanning Det var ingen fast jobb å få for Ragnhild som syke- pleier på Nyfødt Intensiv etter at de flyttet til Sunnmøre, men hun fikk noen små vikariater og ekstravakter både på Nyfødt Intensiv og på Føde- og barselavdelingen. Med to døtre i barnehagealder ble dette litt uforutsigbart i lengden. Først vurderte hun jordmorutdanning, noe hun alltid hadde hatt lyst til å ta, men samtidig fikk hun tips om at det var et stort behov for fotterapeuter i området. – Jeg har ei venninne som er fotterapeut i Bodø. Etter å ha snakket litt med henne, meldte jeg meg på fotterapistudier ved OPK-instituttet utenfor Dram- men. Plutselig pendlet jeg fra Sunnmøre til Østlandet én uke i måneden i halvannet år, jeg som flyttet for å slippe pendling mellom Son og Oslo. Ved siden av jobbet jeg nattevakt hver tredje helg på sykehuset, forteller Ragnhild. Da hun var ferdig utdannet fotterapeut i 2014 fortsatte hun en stund å jobbe som sykepleier, samtidig som hun begynte å jobbe som fotterapeut hos en bekjent med fotklinikk på Moa, ikke så langt unna Skodje der hun selv bor. På denne måten fikk hun, slik de også ble anbefalt på studiet, en gradvis introduksjon både til yrket og til det å drive egen klinikk. Bygdene Mens den nyutdannede fotterapeuten leide seg inn hos en kollega, ble hun etter hvert via bekjente kontaktet fra bygdene rundt om, aller først fra aldersheimen på Hellesylt. Der hadde de tidligere hatt en fotterapeut fra Sykkylven som besøkte stedet jevnlig, men hun kunne ikke lenger. Dermed la Ragnhild inn en reisedag til Hellesylt innimellom jobbingen på Moa. Så var det noen på Geiranger som tok kontakt. De hadde tidligere fått besøk av en fotterapeut fra Valldal, men nå skulle hun trappe ned og etter hvert slutte helt. Kunne hun ta over? Med faste reisedager til Hellesylt og Geiranger – og etter hvert til Valldal, Eidsdal og Stordal, ble det vanskelig å opprettholde jobben på Moa. – Da måtte jeg igjen tenke nytt. Jeg sa opp jobben på Moa og i en periode bare reiste jeg ut for å jobbe. Jeg følte imidlertid et behov for å ha en base. På Skodje, der jeg bor, var det alt to fotterapeuter. På Sjøholt, en ti minutters biltur unna, hadde det vært én, men hun hadde sluttet. Siden jeg likevel måtte kjøre den veien når jeg skulle ut på turene mine, fant jeg ut at det var et fint sted å starte egen klinikk, forteller den autoriserte fotterapeuten. To reisedager Klinikken på Sjøholt startet Ragnhild opp i 2018. I starten var hun to dager i uka på klinikken og to dager på reise. Da koronaen gjorde sitt inntog måtte hun, som så mange andre, justere arbeidsdagene. Den første tiden etter at fotterapeutene kunne starte opp igjen, fikk hun ikke slippe inn på helse- og omsorgshusene rundt om, så da ble det bare jobbing i klinikken. Etter hvert slapp hun inn, men kun for å behandle pasienter som bodde på sykehjemmene. Det øvrige av bygdefolket måtte reise til henne på Sjøholt om de ville ha fotbehandling, noe ganske mange gjorde til tross for lang reisevei. – Jeg justerer hele tiden etter behov, men den nye rutinen min nå er at jeg jobber mandag til onsdag i klinikken og reiser ut til de ulike bygdene på tors­ dager. Da starter jeg klokka seks om morgenen og er ofte ikke hjemme før i 21-22-tia. I utgangspunktet tar jeg da fri fredag. Unntaket er når jeg drar til Geiran- ger. Da har jeg med meg dyne og pute, overnatter på et hvilerom jeg får låne, og jobber både torsdag og fredag, forteller Ragnhild. TIDLIG MORGEN: Hver torsdag starter Ragnhild Farstad Runde arbeidsdagen tidlig for å reise ut til nabobygdene. Hun må rekke fergen fra Liabygda klokka 7.15.