FOTTERAPEUTEN 4 – 2024 | 19 PORTRETT AV EN FOTTERAPEUT | Hun hadde heller ikke lyst til å ha så lang reisevei med to små barn, så hun var moden for noe annet. – Jeg begynte å undersøke litt hva jeg kunne finne på. Da jeg bodde i Oslo, hadde jeg gått til en fotterapeut på Økern og fått stelt føttene mine. Dette syntes jeg virket som et interessant og nyttig yrke, og på den tiden fantes det ikke noe slikt tilbud på Dokka. De hadde riktig nok hatt en fotterapeut der tidligere, men hun hadde nylig sluttet, forteller Kathrine. Utdanning på Gjøvik I sin søken etter hvordan det var mulig å bli fotterapeut, oppsøkte Kathrine Vivien Sønderby, som var utdannet hudterapeut og fotpleier, og drev for seg selv på Dokka. Vivien bekreftet at det var behov for en fotterapeut på stedet, for hun følte til stadighet at hun ikke kunne hjelpe sine pasienter godt nok, siden hun ikke hadde utdanning og autorisasjon som fotterapeut. I tillegg fant Kathrine ut at det tidligere hadde vært en fottearpiutdanning ved Bondelia videregående på Gjøvik. De hadde ikke hatt nok søkere på noen år, men Kathrine sendte en henvendelse samtidig som hun fikk Vivien med på laget. Antagelig må de ha fått flere henvendelser, for plutselig ble det bestemt å dra i gang et voksenkull. – Vi hadde undervisning to kvelder i uka over tre semestre. Det passet perfekt. Vivien og jeg kjørte over åsen to ganger i uka, drev med oppgaveløsning og støttet hverandre. Samtidig kunne jeg ta meg av ungene på dagtid, mens jeg tidvis passet én til – og den eldste kunne få en myk start på barnehagelivet med barnehage kun et par dager i uka, forklarer hun. Verksted i kjelleren Noe annet som gjorde tanken på valg av fotterapiyrket tiltalende, var at svigerfaren hadde hatt blikkenslagerverksted i kjelleren da han bodde i huset. Lokalet måtte brukes til noe, så i stedet for å omgjøre til hybelutleie, hvorfor ikke starte fotklinikk i kjelleren, med egen inngang? De bodde såpass sentrumsnært at beliggenhet ikke var et problem. Som tenkt, så gjort. Så snart Kathrine var ferdig med grunnutdanningen og sto med autorisasjonen i hånden i 2006, åpnet hun Kathrines fotterapiklinikk i lokalene til det tidligere blikkenslagerverkstedet i kjelleren. Her driver hun fremdeles klinikken sin. – Jeg og Vivien har flere ganger snakket om å drive sammen, men så har vi vært i litt ulike faser i livet, så det har ikke blitt noe av. Det har imidlertid vært fantastisk fint å ha en så nær kollega å spørre om ting, reise på kurs og diskutere med. Før mobilbildetelefonens tid hendte det vi ba hverandre komme over å vurdere ulike tilfeller. Nå er jo dette enda enklere, vi kan bare sende bilder til hverandre, påpeker Kathrine. Videreutdanning Helt siden Kathrine begynte på grunnutdanningen har hun brent for faget og for å lære mer. Allerede i 20072008 tok hun diabetesfordypning, som den gang var i regi av forbundet. Hun husker de hadde hospitering hos Elin Langeng i Trondheim, var med henne på diabetesteamet på St. Olavs Hospital og fikk diplom etter fullført kurs. Siden har hun prøvd å få med det meste av andre kurs forbundet og andre står bak. – Etter å ha jobbet i yrket noen år, så jeg i 2018 behov for å ta videreutdanningen i faget Sko-Helse-Bevegelse ved USN. Da hadde jeg allerede tatt modulene i biomekanisk terapi, som Terje Haugaa og Henriette Aanesen holdt sammen i Drammen. Der åpenbarte det seg for meg hvor grunnleggende dette er i alt vi holder på med. Dessverre hadde vi ikke så mye av det i grunnutdanningen jeg tok på Gjøvik, sier Kathrine, og legger til: – For et par år siden følte jeg dessuten at det var nødvendig med en oppfriskning av kunnskapen rundt TRIO: Tre vinnere av prisen Årets fotterapeut samlet under årets fagkongress. Fra venstre: Edel Olstad, Kathrine F. Rosenberg og Christina Holmen. Den fjerde som har fått prisen, men som ikke deltok på årets kongress, er Terje Haugaa. NESTLEDER: Kathrine satt som nestleder i sentralstyret, til hun valgte å gi seg i april. Her sammen med dagens styre.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy