Barnefoten – sjelden grunn til bekymring

Om et barn ikke viser tegn til smerte og ubehag, er det normalt ingen grunn til å føle uro ved inntåing, uttåing, for om et barn er plattfot, kalvbeint e.l. Inntil 95 prosent av dette trenger ingen behandling. Mye av det en fotterapeut kan bidra med, er å berolige bekymrede foreldre.

Av Ari Bertz, spesialist i ortopedisk kirurgi

Gir råd: Ari Bertz får en del henvendelser om barneføtter, med bekymring rundt inntåing, uttåing, om barnet er plattfot med mer. Det er imidlertid sjelden grunn til bekymring. (Foto: Ortoklinikken)

Det finnes ikke noe som heter en «normal» fot når vi tenker på de små forskjellene hos oss mennesker. Før barnet begynner å gå er det imidlertid lett å skille mellom en normal og en ikke normal fot. Noen eksempler på «unormale føtter» er klumpfot og metatarsus adduktus (når forfoten peker innover i forhold til bakfoten).
Et barn har mye fett i foten, slik at det veldig lett kan tolkes som om det er «plattfot» når det står. Diagnosen plattfot har vært overbrukt og i noen tilfeller misbrukt av alle profesjoner som er i kontakt med barn.

Plattfot og overpronasjon

Jeg får flere henvendelser fra allmennleger, fysioterapeuter, fotterapeuter og ortopediingeniører om å vurdere barn, der det er mistanke om at de er plattfot. Mange barn som blir henvist til et universitetssykehus får enten avslag på henvisningen eller en tilbakemelding fra legen om at alt er normalt og at barnet ikke har behov for såler eller sko. Jeg treffer mange frustrerte foreldre og helsepersonell på grunn av dette.

Det viktigste er å berolige foreldrene, spesielt når barnet ikke viser tegn på smerter eller ubehag. En observasjon er ikke nok for å si at barnet har et problem.

Det er mange som blander mellom «overpronasjon» og «plattfot». Overpronasjon er en skjevstilling i ankelen og foten mens barnet belaster foten ved gange.

Plattfot er en fast feilstilling, som er lik uansett om barnet belaster eller ikke belaster foten. Det kan gjøres ulike tester for å skille mellom de to tilstandene.
Plattfot skyldes mer alvorlige tilstander, som for eksempel «Talo-Calcaneal koalisjon», en tilstand med sammenvoksing mellom vristbein (Talus) og hælbein (Calcaneus).

Overpronasjon skyldes andre årsaker, som for eksempel hypermobile ledd og stramme leggmuskler.

Små og store problemstillinger

Utfordringene oppstår gjerne når barnet begynner å gå og foreldrene eller barnehagen merker at noe er unormalt, som plattfot, inntåing, og uttåing. Vi må heller ikke glemme andre feilstillinger eller feilakser, som rammer hofter og knær, slik som hjulbeint og kalvbeint.

Kort sagt er det slik at opptil 95 prosent av alle slike tilfeller vil rette seg opp med alderen uten at man trenger å gjøre noe. Det er få som trenger at det gjøres tiltak, unntakene kan være barn med CP (Cerebral Parese) og barn med ekstreme feilstillinger ved fødsel.

Jeg er stadig i kontakt med barn i min klinikk, Ortoklinikken i Bergen og Kristiansand. Jeg er opptatt av den psykososiale siden av problemstillingen og er i stand å skille mellom små problemstillinger, som ikke trenger en behandling eller kun en enkel konservativ behandling, og andre store problemstillinger, som krever en vurdering og eventuelt en behandling ved et Universitetssykehus i en dedikert barneortopedisk avdeling.

• Andre kjent problemstillinger som jeg treffer på i klinikken er:
• Hælsmerter – Sever sykdom
• Hallux valgus hos ungdommer
• Leggsmerter (beinhinnebetennelse og kronisk kompartment syndrom)
• Akillessenesmerter
• Inntåing og uttåing

Utvikling og myter

Generelt har det vært en utvikling i både den konservative og den kirurgiske behandlingen av barneføtter. Det er flere barn som er født med store feilstillinger og som blir behandlet med gipsing, slik som for eksempel klumpfot.

Det er få som trenger kirurgi. Samtidig er det kommet nye kirurgiske teknikker, kombinert med en grundig elektronisk ganganalyse som avslører problem­ene og kommer med et komplett forslag til behandling­en. Dette gjelder for eksempel for barn med CP.

Det finnes også noen myter om barneføtter, slik som at «alle barn med «plattfot» trenger såler». Dette stemmer ikke.

Det er også viktig å tenke på: Er det barnet som har et problem eller foreldrene? Jeg får inn mange barn som når de blir spurt om de har et fotproblem, svarer: «Jeg har ikke noe problem, men mamma eller pappa tror at jeg går skjevt.»

Oppdager man imidlertid en stor feilstilling eller tegn på at barnet sliter daglig, vil jeg anbefale en vurdering hos en spesialist i ortopedisk kirurgi med erfaring i barneortopedi.

Fotterapeutenes bidrag

Fotterapeuter kan være de første som kommer i kontakt med problemene som er skissert over. De er nødt til å ha nok kunnskap for å skille mellom vanlige og kompliserte problemstillinger, og oversikt over tilgjengelige behandlinger.

Det å berolige familien vil som sagt være en viktig del av behandlingen. Det er videre viktig å ikke komme med diagnoser som kan stemple barnet resten av livet, slik som en plattfotdiagnose kan gjøre. Mange tror at plattfot er en sykdom som krever en behandling.

Mitt råd til fotterapeuter er å bli kjent med det orto­pediske nærmiljøet og ha en åpen dialog med spesialistene for å spørre om råd. Såler og spesialsko er ikke nødvendig dersom barn ikke har plager eller sliter i barnehagen eller på skolen.

Barn med annen bakgrunn

Når det gjelder barn som for eksempel kommer som flyktninger hit til landet, så har jeg ikke mye erfaring med behandling av dem i Norge. Jeg har imidlertid selv jobbet i u-land, der en stor del av barna kan ha store problemstillinger, som klumpfot, CP og andre feilstillinger. Ofte forblir disse udiagnostisert og ubehandlet.

Om disse barna kommer til Norge og kommer inn til behandling, kreves det en litt annen tilnærming til problemstillingen og i noen tilfeller en rask spesialist­vurdering, før man eventuelt starter med behandling med sko, ortoser eller såler.