Oppstart av egen fotklinikk

Jeg husker det nesten som det var i går. Året var 1995 – i Bodø, på Asphaugen videregående skole. Jeg sto der med vitnemålet i handa. Jeg var ferdig utdannet fotterapeut. Nå skulle jeg starte bedriften jeg hadde drømt om siden jeg var 14 år.

Av Christina S. Holmen, autorisert fotterapeut

Egen klinikk: Christina ønsker velkommen i klinikken. (Foto: Rachel Aksmo)

På skolen hadde vi drevet en liten klinikk. Her kom det trofaste pasienter – eller klienter som det den gang het. De hadde nok vært der hvert år den siste tiden og fått billig elev­behandling. Vi jobbet og vekslet på å sitte i resepsjon­en, gjøre rent utstyr og utøve behandling. Jeg husker jeg syntes jeg kunne så mye, jeg var så klar for å gjøre en forskjell i det norske helsevesenet. Jeg skulle bare få min autorisasjon først! På skolen hadde vi lært mye om hvordan vi kunne samarbeide med annet helsepersonell, hvordan vi kunne komme oss inn i bedriftshelsetjenesten for å jobbe forebyggende, jobbe med barn, idrett og så videre. Vi hadde hatt et flott miljø i klassen og hadde gjort mange spennende prosjekter sammen. Det hadde styrket selvtilliten for at dette kunne vi!

Opp til meg

Men, det var da jeg sto på trappa denne dagen, da jeg så framover og skoledøra og lærerne for alltid var et tilbakelagt kapittel, at jeg virkelig skjønte alvoret. Jeg har vel knapt følt meg mer alene i verden. For ingen jobb sto og ventet på meg. Nå var det opp til meg selv om jeg skulle få oppfylt drømmen om å jobbe som fotterapeut i min egen klinikk.

Optimistisk og med motet på topp brettet jeg opp ermene. Hvor skulle jeg starte? Hvor skulle jeg finne lokaler? Hvor skulle jeg hente penger? Hvilken selskapsform skulle jeg satse på? Hvem kunne hjelpe meg? Hvor mye utstyr kunne jeg investere i?

Spørsmålene flommet på, og jeg måtte bare begynne et sted. Jeg hadde hørt om flere plasser hvor man kunne oppsøke hjelp når man skulle starte bedrift. Brønnøysundregistrene var én. Så var det flere rådgivende organer i byen man kunne bruke dersom man skulle starte for seg selv. Jeg var innom flere.

Gjennomgangstonen ble at jeg måtte sitte og forklare og forsvare tittelen min. «Alle» trodde jeg skulle starte skjønnhetssalong og sammenlignet meg med det. Jeg ble så skuffa, for hver gang jeg tok kontakt med nye instanser opplevde jeg det samme. Ingen visste hva en autorisert fotterapeut var!

Men en ting var gjenganger. Jeg fikk vite at som regel lykkes kvinner oftere med å oppnå lønnsom drift på sine foretak fordi vi var mer forsiktig med investeringer i begynnelsen, og vi hadde tålmodighet til å bygge oss sakte opp. Dette i motsetning til menn som skulle tjene mest mulig penger på kortest mulig tid – noe som ofte endte med konkurs før bedriften hadde nådd å bli fem år.

Etablererstøtte

Når det gjaldt pengestøtte var det lite å hente. Jeg ble imidlertid tilbudt et lite etablererlån fra kommunen og jeg kunne søke midler gjennom Innovasjon Norge. De hadde akkurat i den perioden satsning på kvinnebedrifter ute i distriktene. Jeg søkte og fikk 50 000! Det var mye penger for meg den gangen. Til gjengjeld måtte jeg dokumentere at pengene hadde gått til investering i bedriften. Det skulle bare mangle!

For å gjøre en lang historie kort. Det endte med at jeg startet et lite enkeltpersonforetak. Det kostet den gang bare noen få tusenlapper. Og så investerte jeg i akkurat det utstyret som var nødvendig for å gjøre opptil fem behandlinger om dagen. Så var det markedsføringen da. Det hadde jeg ikke mye penger til, så det måtte jeg fikse selv.

Jeg husker hvor skummelt det var første gang jeg skulle presentere bedriften og mine tilbud ute i lokalavisene. Bare det å se sitt eget firmanavn på trykk var rart. Ville noen bruke mine tjenester? Bestille timer? Det var liksom å sette seg selv i en sårbar situasjon.

Jeg hadde ingen lokaler, så i første omgang ble det å starte som ambulerende fotterapeut i Bodø by. Jeg henvendte meg til alle sykehjemmene i byen, hang opp hjemmelagde plakater på lokalbutikkene og ellers kjente steder. Jeg husker det var en stor byrde bare å spørre om lov til å henge dem opp.

Oppdragene kom

Men tiden gikk og jeg klarte etter hvert å få oppdrag både her og der. Jeg jobbet så mye jeg kunne og spedde på inntekten med å ta vakter som hjelpepleier ved siden av. Regnskapet førte jeg selv, men jeg fikk det kvalitetssikret av en regnskaps­fører. Det var for å spare penger.

Utstyret rengjorde jeg på et lite kott i leilighet­en jeg bodde i, men jeg sørget for at datidens krav til hygiene ble etterfulgt. Jeg husker første gang jeg hadde behandlet en hiv-smittet pasient. Jeg hadde nærmest panikk for at utstyret ikke skulle bli rent nok.

Jeg kunne skrevet langt og lenge om alle prosessene jeg var gjennom de første årene. Det vekslet mellom oppturer og nedturer, og jeg tror vel aldri mer jeg vil komme i en brattere læringskurve enn jeg hadde den gang. Jeg var 24 år, med det man på nordnorsk kaller «hestmot».

Etter en tid flyttet jeg hjem til Lofoten. Da var det å starte fra begynnelsen igjen. Ny pasientliste skulle opparbeides og nye prosesser skulle igangsettes, men jeg hadde i alle fall litt erfaring denne gangen.

Det som nå ble nytt var at jeg skulle få et eget rom å starte klinikk i. Det var riktignok i kjelleretasjen hos mine foreldre, men det var da en begynnelse – og husleia var svært gunstig! Senere bygget vi eget hus der vi tilrettela for at jeg skulle kunne drive klinikk i annekset ved siden av huset. Det var kjempelurt, for da kunne bedriften betale husleie til oss privat, noe som gikk rett på avdraget til huslånet.


Fin jobb: Om det er en del å sette seg inn i når du driver egen klinikk, tenker Christina S. Holmen at hun har verdens beste jobb. (Foto: Studio Sandra)

Ventet barn

Så kom dagen da vi ventet vårt første barn. Jeg hadde ikke rukket å få en stabil pasientliste ennå, og jeg hadde ikke tegnet noen forsikring som skulle sikre meg god utbetaling når jeg skulle ut i permisjon. Den måtte jeg i så fall ha tegnet ti måneder før termindato. Jeg hadde heller ikke klart å opparbeide meg en god lønn ennå, så vi ville falle svært dårlig ut når snittet av de tre siste inntektsårene skulle legges til grunn. Hva nå?

Nyetablert, dårlig råd og masse investeringer sto for døren. Det så mørkt ut, men den dagen jeg nesten hadde bestemt meg for å gi opp, ringte telefonen. Det var en dame fra Innovasjon Norge som skulle følge opp meg og min bedrift. Det skulle vise seg at alle som hadde mottatt støtte fikk gratis råd og veiledning i fem år etterpå. Dette var for å prøve å unngå at nyetablerte bedrifter skulle gi opp de første, tøffe årene. Det kunne ikke blitt bedre!

Jeg forklarte situasjon og hvordan vi ville falle dårlig ut økonomisk siden jeg ikke hadde klart å jobbe meg opp ennå. Damen i andre enden av røret trøstet meg og sa at jeg hadde seks måneder på å etablere meg som et aksjeselskap. Det ville redde meg. Da var jeg ansatt i egen bedrift og reglene rundt inntekt ble mye ryddigere. Nå kunne jeg ta ut en fornuftig lønn, som da ble grunnlaget for permisjonstiden. Og tenk, damen fra Innovasjon Norge hjalp meg med hele papirmølla!

Det kostet den gang 100 000 å etablere et AS, men vi måtte i første omgang ut med 50 000 kroner. Deretter hadde vi fem år på oss til å putte inn resten. Det som er bra er at man ikke trenger denne summen i rene penger. Alle store investeringer regnes om til verdi for innskudd av aksjekapital. Jeg greide det – og siden har jeg aldri angret. Det er svært ryddig ovenfor NAV å ha denne ordningen. Det har jeg fått erfare alle de seks gangene jeg har vært ute i permisjon eller sykemelding.

Møte med andre

Det lureste jeg dog gjorde var å innkalle til et møte med de to andre fotterapeutene i kommunen. Jeg kjente dem ikke fra før, men det å opparbeide et godt kollegialt samarbeid med dem fra starten av, har senere vist seg å være den beste investering. Vi har den dag idag et godt samarbeid og en god dialog. Da jeg for eksempel fikk vannlekkasje i klinikken min for noen år siden, stilte de andre opp og lånte ut sine lokaler, slik at jeg kunne opprettholde driften mens klinikken ble renovert.

I 16 år drev jeg alene. Det ble etter hvert en vane, selv om det noen ganger føltes tungt. Så kom det en ung, nyutdannet fotterapeut og ville ha jobb. Jeg tok henne inn i varmen og ansatte henne i en deltidsstilling. Det er det beste jeg kunne gjort. De seks årene vi jobbet sammen kaller jeg «gullårene». Jeg fikk virkelig se hvor godt det var å dele på alle erfaringer, det være seg det positive som det negative.

Det var derfor en stor sorg i hjertet da hun gikk ut i permisjon og ikke kom tilbake etterpå. I tre år prøvde jeg å drive videre alene med samme arbeidsmengde, men til slutt innså jeg at «dette går ikke lenger». Det har i dag gitt nye muligheter. Nå leier jeg inn faglig hjelp en uke i slengen for å få hjelp til å ta unna arbeidsmengden. Det er gull verdt å ha en kollega på nært hold igjen.

Et eget kapittel i min praksis har vært prosessen med å komme dit jeg er i dag i forhold til institusjonene i kommunene. Jeg har gått fra å føle meg som en ufyselig inntrenger som ble stuvet på et fuktig bad med dårlig lys når det var «fotdag» på «hjemmet», til i dag å føle at de virkelig har respekt for jobben jeg gjør. Jeg har skikkelig utstyr og godt lys, og eget fotrom. Det vil si, vi må fortsatt dele med frisørene, men det fungerer greit så lenge man respekterer hverandres hygienekrav.

Lært mye

Jeg kan nå se tilbake på snart 25 år som fotterapeut. Veien har vært lang og tøff, til tider så tøff at jeg har vært nær ved å gi opp. Men, veien blir til mens man går, heter det. Jeg har lært utrolig mye på disse årene. Jeg har utviklet meg enormt som menneske, og kan i dag fremstå som en trygg, faglig oppdatert terapeut, som vet at jeg kan gjøre en forskjell for fothelsen til det norske folk.

Jeg samarbeider godt med annet helsepersonell i kommunen. Jeg vet ikke om en annen jobb der man får kombinert det å bruke absolutt alle sider av seg selv, samtidig som man utfører et håndverk i særklasse! Tenk å være sin egen sjef, og omsette godt nok til å kunne ta ut en lønn man kan leve av. Jeg har verdens flotteste jobb!

Velkommen etter alle dere som drømmer om å starte egen bedrift. Vi trenger alle, og sammen skal vi til slutt bli sterke!

Noen gode råd ved etablering av bedrift/ egen klinikk:

• Legg et seriøst navn på bedriften. Tenk over hva du vil assosieres med.
• Sett mål og delmål.
• Lag en investeringsplan/budsjett.
• Søk råd hos en etableringsinstans eller god kollega.
• Start med forsiktige investeringer.
• Bygg deg gradvis opp et varelager.
• Søk økonomisk støtte der du kan (kan variere fra kommune til kommune).
• Bestem deg for selskapsform (AS eller ENK).
• Finn egnede lokaler som ikke koster alt for mye i husleie.
• Allier deg med allerede etablerte fotterapeuter fra starten. Godt samarbeid er gull verdt!
• Markedsfør deg smart.
• Hold orden på økonomien.
• Ha forsikringene i orden.
• Lag deg en god og seriøs hjemmeside.
• Ta deg betalt for jobben du gjør.
• Sørg for gode rutiner rundt dokumentasjon.
• Sett av penger til lokale og sentrale kurs og fagdager.
• Vurder om du skal starte opp sammen med noen for å spare utgifter.
• Ta kontakt med annet helsepersonell i kommunen, skap gode relasjoner.
• Tilby å komme rundt på lag og foreninger for å markedsføre deg og din bedrift.
• Annonser på Facebook, lokalaviser og gi ut brosjyremateriell.
• Sett deg godt inn i lover og regler for autorisert helsepersonell.
• Få en god avtale med en regnskapsfører.
• Sørg for riktig og godt utstyr. Tenk ergonomi for å trives i jobben.

Skal du jobbe på sykehjem:

  • Få et møte med ledelsen og legg fram dine behov for et godt arbeidsmiljø.
  • Sørg for å skrive kontrakt (Fotterapeutforbundet har mal).
  • Ikke godta hva som helst av lokaler.
  • Sørg for skikkelig utstyr (stoler, bord, lys, avsug osv), (forbundet har mal).
  • Ha et godt system rundt bestilling av antall behandlinger.
  • Ikke ta dårligere betalt på institusjon enn på klinikken.