Fra skomaker til fotterapeut

Hun ble født med en hoftefeil som forårsaket en stor grad av inntåing, og operert som fire-femåring. I en alder av 23 hadde hun eget skomakerverksted. Da hun skulle endre yrkesvei, ble føtter og fotterapi et naturlig valg. Nå er hun lærer ved to av utdanningsstedene.

Tekst og foto: Anette Haugen

Skomaker: Ellen Margareth Andersen med to par tidsriktige boots hun laget på starten av 90-tallet.

Mye kunnskap: Ellen Margareth Andersen har gjennom et innholdsrikt og variert liv tilegnet seg mye kunnskap og erfaring om både føtter, sko og mange andre ting.

Ellen Margareth Andersen (51) ble født og tråkket sine barnesko i Honningsvåg. Føttene hennes var imidlertid ikke helt som barne­føtter skulle være. Hun hadde en medfødt hoftefeil som gjorde at hun hadde 45 grader inntåing på den ene foten og 40 grader på den andre. Dette bidro til at hun nærmest snublet i sine egne føtter.

Med en far til sjøs og to små brødre, som kun var ett og to år yngre, hadde ikke moren, som da var 20 år, mye tid til å se nærmere på dette. Men heldigvis hadde den vesle jenta ei tante som tok henne med til legen. Han mente dette var helt normalt, men tanten fikk ­kranglet seg til at de fikk reise til sykehuset i Tromsø for at hun skulle bli undersøkt av en spesialist.

Alene igjen

– Legen der, en skotsk kvinnelig kirurg, så fort at dette var så ille at hun ikke ville la meg dra hjem igjen uten å bli operert. Faren min kunne ikke bli, så da ble jeg igjen alene, bare fire år og ti måneder gammel. Jeg har aldri vært redd av meg og kunne visst snakke godt for meg allerede da, så jeg har ikke hatt traumer på grunn av dette senere, forteller Ellen Margareth.

De fikk operert den ene hoften, men da det brøt ut meslingsmitte på sykehuset måtte hun dra hjem uten å få operert den andre. Den reiste hun tilbake for å få operert noen måneder senere – også da ble hun igjen alene. Totalt ble det seks Tromsøbesøk, inklusive kontroller. Siden moren ikke kunne dra fra brødrene, var det ulike slektninger som fulgte henne. Det var rift om denne oppgaven, for en gratis tur til Tromsø med bevertning og opphold var populært.

– Bena og føttene ble helt bra. Senere har jeg både vært aktiv turner, svømmer og i Norge­s­toppen i taekwondo og kickboksing. Jeg har også vært instruktør for turn og kampsport, så det å lære bort og instruere ligger visst for meg. Det fikk også småbrødrene mine og søsteren min som etter hvert kom til verden, dra god nytte av, forklarer hun.

Flyttet sørover

Som trettenåring flyttet den aktive jenta sørover til Råholt ved Eidsvoll for å bo hos tanten som hadde tatt henne med til legen. Hun ble fostermoren hennes, uten at det var noe traumatisk over det heller. Ellen Margareth har den dag i dag et godt forhold til sin mor, men på denne tiden ble hele familien delt opp, etter at moren og faren skilte lag.

Faren flyttet til Australia, moren tok med seg lillesøsteren og en av brødrene og flyttet til Torsken i Senja, den andre broren ble igjen hos bestemoren i Honningsvåg og selv valgte altså trettenåringen å flytte til tanten sin sørpå.

– Jeg har alltid vært nær tante Anne. Jeg hadde en onkel og lektor i Honningsvåg som så at jeg var skoleflink og aktiv i idrett. Han ønsket at jeg skulle få utvikle meg i litt roligere omgivelser. I hverdagen hjemme hadde det vært smalhans når pappa var borte og litt ståhei når han var hjemme, så jeg trengte nok litt ro og stabilitet. Mamma ønsket bare at alle barna skulle ha det bra, og jeg dro uansett nordover på besøk to ganger i året, påpeker hun.

Engasjert: Dagen etter vårt besøk hadde elevene tverrfaglig eksamen. Denne dagen kom de for en liten peptalk og veiledning.
De beskriver sin lærer som svært engasjert og entusiastisk.

Egen næring: Ellen Margareth Andersen fikk en del oppmerksomhet som ung kvinnelig gründer. (Faksimile fra Troms Folkeblad, 23.02.1996)

Skomaker Andersen: Fra startfasen med eget skomakerverksted. (Faksimile: Troms Folkeblad 15.04.1992)

Bil i butikken: Ellen Margareth Andersen fikk en bil «flyvende» inn i butikken. Det ble slutten på skomakerkarrieren. (Faksimile fra Troms Folkeblad 14.07.2004)

Til Australia

I Eidsvoll fullførte tenåringen videregående og fikk samtidig utvikle seg innen idrett. Med bakgrunn i idretten ble hun i 1987 også nominert som kandidat til Frøken Norge på Østlandet av Taekwondo/kickbokser-treneren sin, som var sammen med en tidligere miss, Siv Stubsveen. Ungjenta fikk andre plass og var dermed reserve til finalen. Om hun aldri kom dit, ble det i stedet deltakelse i NM i kickboksing, der hun tok en flott bronsemedalje.

Da hun var ferdig på videre­gående bestemte hun seg for å reise til Tasmania i Australia for å besøke faren. Som 19-åring kom hun ikke supergodt overens med stemoren, så etter et halvt år reiste hun hjem igjen, og da først en kort periode til moren på Senja.

Allerede før hun dro til Australia hadde hun imidlertid møtt en kar, som hun nå ble samboer med på Finnsnes. Sammen fikk de barna Tina i 1994 og Runar i 1997. Når vi møter Ellen Margareth i slutten av november 2020, forteller hun stolt at hun nettopp har blitt bestemor til en nydelig gutt. Det er Tina som nå er blitt mor. Selv har den nybakte bestemoren en seksåring hjemme, for med ny samboer fikk hun en attpåklatt i en alder av 45 år.

Tilbake til de første årene på Finnsnes, så begynte ungjenta å jobbe på en systue, for hun likte å sy. Her sydde hun også mye i skinn. Dessverre ble hun etter hvert permittert, så da måtte hun finne noe nytt å gjøre. Som arbeidssøker fikk hun tilbud om gratis videreutdanning, som hun valgte å ta i Nord-Sverige. Studiet varte ett år og het sko- og skinnteknikk.

Skomaker Andersen

– Jeg stortrivdes fra første stund. Pensum var det samme som for et svennebrev som skomaker i Norge. Utdanningen var litt annerledes i Sverige, så om jeg aldri har tatt svennebrevet, har jeg utført det som kreves mange ganger. Jeg tok også den skriftlige eksamenen i 2012. I 1992, i en alder av 23 år, startet jeg eget skomakerverksted på Finnsnes, forteller Ellen Margareth.

Flere ganger i løpet av sam­talen vår, understreker den tidligere skomakeren ar hun har hatt gullhår. Det gjaldt også da hun skulle starte opp virksomhet­en. Hun fikk nemlig 200 000 kroner i utviklingsstipend. Det var veldig stort og mye penger den gang. Hun var helt målløs da hun fikk beskjeden. De første 150 000 kom på en enkelt postanvisning. Restbeløpet fikk hun utbetalt etter å ha dokumentert bruken. Det var ikke noe problem – og drift­en gikk bra.

– Jeg heter jo Andersen, så navnet på verkstedet ble naturligvis Skomaker Andersen. Skomaker­gata var populær på de tider og jeg snakket selv med Henki Kolstad. Jeg fikk også mye oppmerksomhet da jeg som juniorskomaker deltok i Tande P’s program «Klar, ferdig, jobb». Det var stort da jeg vant over seniorskomakeren i programmet og fikk Gullhammeren, fastslår hun.

Mye ulike føtter

I tretten år ble Ellen Margareth ved sin lest som skomaker. Et yrke der hun opplevde mye interessant når det gjelder sko og personligheter. Hun både reparerte og laget sko, boots og jaktstøvler selv, der jobben blant annet kunne bestå i å slipe til en trelest etter fotens mål.

– Jeg så mange ulike sko og noen føtter, men tenkte ikke så mye på det. Gjennom kampsporten hadde jeg allerede hatt mye føtter opp i fjeset, både i kamp og under tøying. Der kan du ikke være kresen på «sure føtter». Selv hadde jeg hallux valgus alt som tolv­åring, så forskjellige type føtter har for meg alltid vært en naturlig del av kroppen, påpeker hun.

I jobben som skomaker oppdaget hun fort at sko ble slitt på spesielle steder, der de skal bli slitt, på lateralsiden. Hadde hun visst det hun vet nå, hadde hun sannsynligvis ikke reparert og bygd opp skoene og støvlene slik at de ble helt som før. Men hun hadde ikke samme kunnskap da, og skomoten var samtidig litt annerledes enn nå, med mye boots.

Tre minner

Blant alle personlighetene Ellen Margareth har møtt som skomaker er det mange, men spesielt tre hun aldri vil glemme. Det er to kvinner med sykdoms­tilfeller og en idrettsmann.

– En av dem var en dame som hadde alvorlig revmatoid artritt (leddgikt), slik at hun ikke hadde klart å få på seg bunadsko på mange år. Hun var fra Målselv, der bunader tradisjonelt betyr mye. For henne var det uaktuelt å bruke bunad uten bunadsko. Jeg sydde tilpassede bunadsko og satt på spennen fra de gamle. Hun hadde med seg bunaden hit da hun prøvde dem på. Det var rørende å se da hun fikk på seg bunaden med bunadsko for første gang på 10-15 år, sier den tidligere skomakeren.

Den neste hun forteller om var en dame med lymfødemlegger. Leggene var store, men føttene små. Ellen Margareth sydde ut skaftet på et par støvletter med en kile og pyntesnøring på hele 17 centimeter for å kamuflere vidden. Det så spesielt ut før støvlene ble tatt på, men de satt som støpt. Siden hun også drev mote-­ butikk, hadde hun eget prøverom der damen kunne prøve på støvlene med skjørt. Hun hadde aldri kunnet bruke skjørt før og dette var hennes aller første støvletter.

– Idrettsmannen var tidligere kombinertløper Bjarte Engen Vik, som tok OL-bronse på Lillehammer i 1994. Han hadde en skade i ankelen, mediale malleol, slik at alle hoppsko ble vonde. Jeg måtte sy en ring rundt og skjære ut et stykke av hoppskoen, før jeg la på et tynt lag stoff mellom fôret og overlæret. Også han var for øvrig fra Målselv. Det var veldig hyggelig da han kom inn og takket meg etter at han hadde vunnet bronsen, understreker hun.

Et vendepunkt

Til tross for Ellen Margareths enorme energi og positivitet, der hun gang på gang understreker at hun har gullhår, var det ett år der det skjedde mye som ikke var like bra. Men snur man på det, er dette samtidig årsaken til at hun er der hun er i dag, med nytt yrke og ny familie.

Året var 2005. Det var dette året hun og samboeren skilte lag – og også året da en bil krasjet i det mest trafikkerte krysset på Finnsnes og «fløy» inn av vinduet i verkstedet hennes. Det ble en ond sirkel av uhell, der glass­firmaet konkluderte med at reparasjon av vinduet på 16 breddemeter ville bli svært kostbart siden rammene var gått ut av produksjon, advokaten hennes var i svangerskaps­permisjon, forsikringsselskapet påberopte seg force majeur og huseieren benyttet anledningen til å gjøre verdiøkende endringer.

– Jeg tapte 500 000 og måtte finne på noe nytt. Verden så litt annerledes ut nå enn da jeg startet som skomaker. Behovet var annerledes, det var mest reparasjoner – og ikke like mye av det heller. Men igjen vil jeg si jeg hadde gullhår. Siden jeg hadde mitt eget AS, ble jeg permittert, noe som igjen gjorde at jeg hadde krav på støtte til omskolering, forklarer hun.

Fotterapi

Siden føtter og sko hadde vært en naturlig del av livet hennes lenge, falt valget raskt på fotterapi. Hun startet i 2006 på den private skolen OPK (Opplæringskonsult AS), som holder til i Krokstadelva, utenfor Drammen. Her er undervisningen samlingsbasert, en uke i måneden og går over halvannet år. I denne perioden pendlet hun mellom Finnsnes og Krokstadelva.

Barna var på denne tiden tolv og ni år og bodde hos faren sin når hun var sørover. Hun hadde på dette tidspunktet allerede møtt sin nåværende samboer, som hadde flyttet fra Oslo til Finnsnes for å bo sammen med henne. Han ble igjen i nord ukene hun var i Krokstadelva. Fotterapi viste seg å være midt i blinken. Den nye studenten var nysgjerrig på faget og fikk god bruk for kunnskapen om sko som hun hadde tilegnet seg gjennom skomakerfaget.

– Når du skal forstå skoens påvirkning på foten er det en kjempefordel å kunne noe om sko, både om materiale, oppbygging og bruksområder. Samtidig har jeg alltid vært interessert i anatomi og idrett – og har lett for å lære. Fotterapi er jo også et håndverk, der du lager såler og avlastninger, og slikt sett beslektet med sko­makeryrket, understreker Ellen Margareth.

Egen klinikk

Som ferdig utdannet fotterapeut, startet den nyutdannede autoriserte fotterapeuten egen fot­klinikk på Finnsnes i 2007. Hun fikk lokaler i treningssenteret Frisk­huset, der det også var kiropraktor og fysioterapeut. Ved siden av dette betjente hun fem sykehjem, der det ene lå åtte mil unna. Hun hadde med andre ord nok å gjøre, og var fra før vant med å drive egen bedrift.

To år senere bestemte Ellen Margareth og samboeren seg likevel for å flytte, til Stokke i Vestfold, der samboeren har slekt. Hun beholdt samtidig klinikken på Finnsnes fram til 2012 og pendlet nordover én uke i måneden for å ivareta klinikken og jobben på sykehjemmene. Barna ble igjen hos faren, men på denne måten så hun dem mye. Datteren flyttet dessuten til Stokke året etter for å gå på fotballlinja, men det var fremdeles viktig å møte sønnen.

– Da vi flyttet til Stokke åpnet jeg en liten klinikk i Tønsberg vis-a-vis en skomaker. Han var veldig interessert i at jeg skulle overta. Da kunne jeg omsider ha tatt svennebrevet, som det alltid har plaget meg litt at jeg formelt ikke har, men det ble ikke noe av. Fotklinikken hadde jeg kun et snaut år. Jeg delte lokaler med en frisør og trivdes ikke særlig, forklarer hun.

Tilbud som lærer

På denne tiden fikk fotterapeuten en telefon fra sin tidligere lærer ved fotterapiutdanningen, Marit Nordby, som lurte på om hun var interessert i en jobb på utdanning­en, med sko- og sålebiten. For en som alltid har vært åpen for nye utfordringer, var det lett å takke ja.

Etter fire år i jobben som lærer, bestemte Ellen Margareth seg også for å ta en bachelor som yrkesfaglærer ved Oslo Met, med studiested på Kjeller. Det er et krav om at minst én av lærerne ved utdanningen skal ha slik kompetanse, så hvorfor ikke henne? Etter tre års utdanning på fulltid, ved siden av deltids­stillingen hos OPK, var hun ferdig utdannet i 2019.

– Jeg jobber nå i en 70 prosent stilling hos OPK, der vi har maks ni elever per klasse og tre parallelle kull. I tillegg til å være fagansvarlig og rettelærer, under­viser jeg to lange dager i uka under samlingene. Ved siden av jobber jeg 30 prosent ved fotterapiutdanningen i Tønsberg, hos Kompetansebygger­en Vestfold. Etter å ha jobbet der i fem år sammen med Thea Rønningen, har jeg hatt permisjon i et halvt år, men starter igjen nå på nyåret, sier hun.

Hun forteller videre at de hos Kompetansebyggeren nylig, etter en lang kamp, har fått utvidet utdanningen til å vare i to år. ­Voksenopplæringen der er med elevrett, slik at de også må gi opplæring i andre helse- og oppvekstfag på Vg1 og trenger mer tid. Undervisningen i Tønsberg er heller ikke samlingsbasert og med mye større klasser, så det er to ulike verdener.

Mor på ny

Midt oppi alt dette, ble altså Ellen Margareth for få år siden mor på ny, i godt voksen alder. I 2014 fikk hun og samboeren en liten gutt, som var skolestarter i høst. Samtidig ble hun nylig bestemor for første gang, da datteren Tina fikk en sønn.

Datteren bor på Fornebu, giftet seg i 2019 og har arvet morens undervisnings- og idrettsinteresse. Hun spiller fotball for Vålerenga i toppserien og har ett år igjen på lektorutdanningen. Den eldste sønnen valgte først militær­et, og studerer nå i Narvik.

At hun igjen har havnet på rett hylle i livet, er den relativt nyutdannede læreren ikke i tvil om. Hun trives veldig godt med å undervise og mener hun er heldig som får bidra til at det blir utdannet nye, dyktige fotterapeut­er i Norge. Det er gøy å være med på dette. Her legger hun til at hun også var med på å skrive lære­bøkene i fotterapi i 2012-2015.

Skulle hun tatt en master, kunne hun tenkt seg å ta en innen idrett og føtter. Der tror hun at hun kunne hatt noe å bidra med. Hun synes ellers det er fint at de nye læreplanene fokuserer mye på biomekanikk og bevegelseslære.

Både biomekanikk, anatomi, sko og såler tenker hun det er viktig å få høyere kompetanse på. Hun har selv tatt modulene, og venter egentlig bare på at et nytt kull skal starte opp ved USN i Drammen, slik at hun kan ta biomekanisk terapi der.

Samfunnsbehov

– Det er viktig at vi fotterapeuter blir mer ansett som yrkesgruppe i det forebyggende helsearbeidet, og at vi sørger for at det er et behov for oss i samfunnet. Jeg har også alltid ment at vi vil tjene på å jobbe i team i stedet for å sitte på hver vår tue. Flere fotterapeuter som jobber sammen, kan utfylle hverandre. Det er stor verdi både i den pleiende delen og i terapi­delen i yrket vårt, fastslår Ellen Margareth.

Både utdanningen og det at man står sammen i et forbund tenker hun er viktig for å synes som yrkesgruppe i samfunnet. Dette må også de nye fotterapi­elevene få kunnskap om. Hun tror de ville tjent på å få en bachelor innen yrket i framtiden, samtidig som det er viktig å sørge for at unge fatter interesse og får prøve seg i yrket.

– Jeg har selv skrevet en prosjektoppgave om «Hvordan rekruttere til fotterapifaget». Der kom jeg med et forslag til hvordan rekruttere flere unge inn i yrket gjennom å gi dem litt innsikt i slikt som fot, hud, kropp og velvære alt på Vg1. Et annet felt er voksenopplæringen. Mange som vil bli fotterapeuter har helsefag fra før. Da burde det vært mulig å få litt støtte til utdanningen, selv om de har videregående opplæring fra før, påpeker den entusiastiske fotterapeuten og læreren, som brenner stort for faget.