Tre generasjoner fotterapeuter

I 1941, 11 år før Norsk Fotpleierforbund ble stiftet, fullførte Kari Smith sin fotpleie­utdanning ved Den Franske Skole i Oslo. I 1967 fullførte datteren Anne utdanningen på samme sted. Senere har Annes søster Margareth blitt fotterapeut, mens Annes datter Yasmin snart er i mål.

TEKST OG FOTO: ANETTE HAUGEN

Var det ved Den Franske Skole i Oslo eller var det i Danmark du fikk lov til å ta utdanningen om du vasket der etter skoletid? Det er fotterapeut Anne Smith Nashat (72) som stiller spørsmålet til sin mor, Kari Smith (98). Etter litt fram og tilbake kommer de fram til at det nok var ved Den Franske Skole i Oslo at dette skjedde. Selv opplevde Anne at det å vaske lokalene ble satt som krav da hun ville ta fysioterapiutdanning i København. For hennes del var det uaktuelt, dermed ble det til at også hun tok fotpleieutdanning ved Den Franske Skole, som sin mor.

Tidlig ute

Det er tidlig søndag ettermiddag, kalenderen viser slutten av oktober og Fotterapeuten er blitt invitert hjem til familien Smith Nashat, der fotterapiyrket ser ut til å gå i arv. Den som startet det hele var «mor» Kari Smith, som var ferdig utdannet fotpleier, som det den gang het, allerede i 1941. Da var hun kun 18-19 år.
Hun var med andre ord aktiv i yrket hele 11 år før Norsk Fotpleierforbund ble grunnlagt i 1952, 24 år før det ble vedtatt retningslinjer for en autorisasjon i 1965, 33 år før man begynte å bruke tittelen fotterapeut i 1974 og 38 år før ordet fotterapeut ble innlemmet som en del av forbundets navn, etter vedtaket om å skifte navn til Norske Fotterapeuters Forbund i 1978. (Først i 2012 fikk forbundet sitt nåværende navn Fotterapeutforbundet.) 

Yrke i arv

På lik linje med moren Kari, valgte også datteren Anne å utdanne seg til fotterapeut i ung alder – eller til fotpleier, som fremdeles var den offisielle tittelen på den tiden. Hun ble uteksaminert i 1967. Selv om hun jobbet litt for sin mor etter endt utdanning, begynte hun likevel ikke for fullt i yrket før i 1981, blant annet på grunn av flere utenlandsopphold. Annes søster Margareth Smith Omdal (67) hadde imidlertid ingen tanker om å bli fotterapeut da hun var ung, Hun utdannet seg til hjelpepleier, og jobbet også mange år som helsesekretær før hun tok fotterapiutdanningen i Kristiansand. Der var hun ferdig i 2008. Også Annes datter, Yasmin Nashat Baggerød (49), valgte som ung en helt annen karrierevei, før hun likevel fant ut at hun ville følge i bestemorens, morens og tantes yrkesfotspor. Hun begynte dermed på fotterapistudier i Oslo våren 2021.
«Der ga hun blant annet pedikyr og manikyr til Per Aabel, Ernst Rolf og Jens Book-Jenssen. Det var veldig viktig for de mannlige skuespillerne også å være fine på hendene, må De vite…»

Røtter i Moss

Fotterapeutfamilien har sine røtter i Moss, men de er en familie som har flyttet en god del på seg, både innen- og utenlands. I dag er vi invitert hjem til Anne, som nå bor og har sin klinikk på Rygge, like utenfor Moss. Kari er naturlig nok pensjonist. Hun bor på Orkerød sykehjem i Moss, men synes det er veldig hyggelig å besøke sine døtre og barnebarn – og samtidig snakke om sin yrkesaktive tid. Det skal snart vise seg at hun har flere gode historier å fortelle. Margareth fant for mange år siden kjærligheten i Vennesla og flyttet dit. Det er også der hun i dag driver klinikken sin. Hun er imidlertid på besøk i Moss én helg i måneden for å besøke moren og resten av familien. Yasmin har tidligere bodd i Oslo, men bor og jobber nå i Moss sentrum, samtidig med at hun tar den samlingsbaserte fotterapistudien i Oslo.

Skuespillerbesøk

Vi ber familien ta oss med litt tilbake i historien, til tiden da Kari begynte sin yrkeskarriere. Det viser seg at da hun først begynte å jobbe, var det hos en barberer som hadde lokaler i nærheten av Nationaltheatret, rett ved Hotel Continental og tidligere restaurant Regnbuen. Der ga hun blant annet pedikyr og manikyr til Per Aabel, Ernst Rolf og Jens Book-Jenssen, som alle var faste kunder hos barbereren på hjørnet. Det var veldig viktig for de mannlige skuespillerne også å være fine på hendene, må De vite… Dette var under 2. verdenskrig, så en av døtrene spør om hun også stelte hendene og føttene til de tyske soldatene. Det svarer hun et klart og bestemt nei på. Her nikker Anne bekreftende og forklarer at moren til og med nektet å ta tysk på skolen, noe som førte til at hun ble kastet ut av Bolteløkka skole der hun gikk på realskolen. Hun vokste for øvrig opp på Majorstua og var ganske ung da hun traff sin mann, som var engelsk, men bodde i Oslo. Det var først da Kari etter hvert flyttet til Moss at hun åpnet egen klinikk. Hun har hatt klinikk på flere ulike steder, både i Moss og på Jeløya – og både hjemme og i egne lokaler. Et av stedene hun drev klinikk var det slik at pasientene måtte følges opp av en vakt. Det syntes flere av dem var litt skummelt. På spørsmål om hva slags type fotproblemer hun har sett mest av, er hun tydelig på at pasientene kom når de hadde vondt i beina. Det var sjelden snakk om ren fotpleie. Hun har sett mange gamle og utslitte bein.

I morens fotspor

Kari har tre døtre, der det altså var Anne som var den som først fulgte i morens fotspor. Hun ville som nevnt opprinnelig bli fysioterapeut, men da de ved utdanningen i København ville ha henne til å vaske lokalene for å få studere, valgte hun heller fotpleierskolen ved Den Franske skole i Oslo. Hun begynte deretter på 1. avdeling på jus, men fullførte aldri jussen. På denne tiden traff hun sin mann, som var fra Iran og studerte på Blindern. Etter at Yasmin var født i 1971 flyttet de til Iran, der de bodde i flere perioder før de permanent flyttet tilbake til Norge i 1979. Vel hjemme i Norge bodde de først et par år i Moss, deretter ett år i Stavanger, før de flyttet tilbake til Moss. Det var da Anne begynte å jobbe i morens klinikk, som hun ble medeier i og etter hvert overtok. Fra tiden i Iran har hun en historie å fortelle, linket opp mot at hun opplyste om at hun var utdannet fotterapeut. Hun jobbet ikke som fotterapeut i Iran, men opplevde flere ganger å bli omtalt som «Fru doktor», noe som medførte at hun fikk ekstra respekt. – De assosierte nok med en utdanning mer lik den de har i USA og noen andre land, der utdanningen er på et helt annet nivå. Jeg prøvde å oppklare dette flere ganger, men ga etter hvert opp, forteller hun.

«Anne jobbet ikke som fot­terapeut i Iran, men opp­levde flere ganger å bli omtalt som «Fru doktor», noe som medførte at hun fikk ekstra respekt.»

Oppvokst blant føtter

– Jeg har vokst opp blant føtter på et venterom, så jeg sa egentlig alltid at jeg ikke skulle stelle med bein, sier Margareth, som likevel endte opp som fotterapeut i godt voksen alder. Det å jobbe i et helserelatert yrke ser imidlertid ut til å ligge i familiens gener, for det gjorde også den tredje søsteren, Vibeke, en periode. Margareth valgte å utdanne seg til hjelpepleier og jobbet mange år på Moss sykehus før hun traff sin mann, som er fra Vennesla. Dermed flyttet hun dit og jobbet først 14 år som helsesekretær på Vennesla helsesenter. Så kom det en tid da hun tenkte at det kunne være fint å få litt mer kontroll over sin egen tid når hun begynte å nærme seg pensjonsalderen. Hun fikk permisjon fra jobben som helsesekretær og startet på fotterapistudier i Kristiansand, der hun var ferdig utdannet i 2008. Siden det har hun hatt sin egen klinikk i Vennesla, Fokus fotterapi. I løpet av våren får hun inn en kollega i klinikken, med den baktanken at hun etter hvert ønsker å trappe litt ned. Hun medgir at det har vært fint å ha det fagfellesskapet de har i familien. Da hun begynte på studiet, hendte det hun ringte moren for råd. Etter hvert var det søsteren hun ringte om hun hadde faglige spørsmål. De ses jo dessuten hver måned, og da er det ikke uvanlig at hverdagskonversasjonen handler om helse- og fotrelaterte ting.

Kulturbransjen

Heller ikke Yasmin hadde noen planer om å bli fotterapeut. Hun er opprinnelig utdannet middelalder­historiker og lærer, og jobbet mange år i kulturbransjen som pedagog. Hun bodde lenge i Oslo, men flyttet tilbake til Moss i 2008. Da ble det til at hun tok en del jobber som lærervikar, men siden hun var alene med små barn, trengte hun en mer stabil jobb. – Det var på tide å tenke nytt. Siden jeg «på fritiden» i mange år hadde undervist i dans og gruppetrening, bestemte jeg meg for å utdanne meg innen yoga og pilates. Jeg ble ikke direkte rik av det heller, men det passet bedre inn i livssituasjonen min, samtidig som jeg synes det er utrolig spennende med helse, trening og kropp, sier hun. Yasmin har nå undervist i yoga i ti år og trives godt med det, men i fjor opplevde hun plutselig at moren, Anne, fikk helseproblemer og var litt inn og ut av sykehuset. Selv om det går bra nå, tenkte datteren for første gang på at moren kanskje snart skulle gi seg med å jobbe. Skulle hun kanskje selv overta klinikken?

Aldri tenkt før

– Den tanken hadde jeg aldri tenkt før. Den kom bare plutselig til meg. Det er litt rart at jeg rett etter videregående tok et år på Helse- og miljø, sammen med ei venninne. Dette første året danner jo det videre grunnlaget innenfor all helsefaglig utdannelse, men for meg stoppet det den gang der. Jeg tok faget bare fordi jeg ikke visste hva jeg ville. Nå 30 år senere viser det seg imidlertid at det året var gull verdt da jeg skulle begynne på fotterapi, fastslår Yasmin. Når Fotterapeuten er på besøk, er hun som snart vil bli tredje generasjon fotterapeut i familien, godt inne i andre semester av studiet, som hun tar ved Fot- og Helseakademiet i Oslo. Yasmin jobber fortsatt med yoga og har tenkt til å fortsette med det også etter at hun er ferdig utdannet fotterapeut, men hun vil begynne å jobbe i morens klinikk ved siden av. – Hun har jo klinikken sin her hjemme på Rygge, men jeg tenker at jeg kan begynne å jobbe der et par dager i uken, så får vi se hvordan det går. Jeg bor selv i sentrum av Moss, der det er mange dyktige fotterapeuter og også et godt tverrfaglig samarbeid. Jeg har også blitt invitert til å observere noen timer hos en fotterapeut i Lilleng Helsepark her i Moss, hos en som jeg traff på fagkongressen i september, sier hun og legger til: – Som student fikk jeg en utrolig hyggelig og varm velkomst på av alle i Østfold krets da jeg var på min første fagkongress. Det kollegiale samholdet ser ut til å være veldig bra. Jeg har jo fått faget inn med morsmelken, selv om jeg først har begynt å interessere meg for det nå. Jeg gleder meg til å komme i gang – og synes ikke minst dette med skotøy er spennende.

Ikke noe press

Anne synes det er hyggelig at datteren har startet på fotterapistudier, men understreker at dette ikke har vært noe hun har presset på for. Hun har to døtre og begge har selv bestemt sitt eget yrkesvalg. Om datteren ønsker å overta klinikken er det greit, hvis ikke er det også greit. Hun overtok selv etter sin mor, men Kari jobbet sammen med henne helt til hun var 86-87 år. – I klinikken vi hadde da, som lå på Helgerød på Jeløya, hadde jeg og mor hvert vårt behandlingsrom. Egentlig var vi enige om at vi skulle jobbe hver våre dager, men mor ville ikke helt gi slipp på det å ha styringen, så hun saboterte dette litt, sier datteren lattermildt. Anne solgte etter hvert denne klinikken til fysioterapeutene som også holdt til der. Hun synes ellers det er rart at det skal være så vanskelig å få solgt en klinikk – og mener at det ikke er alle som er seriøse nok, samtidig som yrkesgruppen ikke er høyt nok respektert innen helsevesenet. Hun har en ganske klar mening om at hvis utdanningen hadde vært på høyskolenivå, da ville dette vært annerledes.

Utdanningen

Anne blir ganske ivrig når samtalen går over på utdanningen og hvilken vei fotterapien ser ut til å gå. Biomekanikken mener hun personlig hører til under fysioterapeutenes virke, mens hun synes det er viktig å stresse den medisinske delen av yrket, slik som alt som har med revmatisme, diabetes, psoriasis, keratose etc. å gjøre, i tillegg til at de bør kunne fotsoneterapi. – Det virker som om vi i mange år har stått litt på stedet «hvil» når det kommer til høyskoleutdanning og ansettelse. Det er veldig trist, siden det er pasienten som trekker det korteste strået. Med den «amputasjonen» av utdannelsen som finnes i dag, tror jeg nok bare det er et tidsspørsmål før vi er tilbake til pedicure/manicure, uttaler hun og legger til: – Jeg spør som jeg har gjort mange ganger før: Hvorfor har vi et diplom som stadfester at vi er offentlig godkjent helsepersonell, når vi er de eneste offentlige godkjente innen helse som ikke blir ansatt på sykehjem, sykehus eller i bedrifter. Det står også på diplomet jeg har fra Den Franske Skole «dyktighet i medisinsk og ortopedisk fotbehandling».

Tillitsvalgt

Anne var medlem i Fotterapeutforbundet fra endt utdannelse i 1967 og fram til 2003, mens søsteren Margareth og datteren Yasmin begge er medlemmer i dag. Den av de fire som har vært aktiv som tillitsvalg i Fotterapeutforbundet, er imidlertid mor Kari. Hun var en periode formann i Østfold krets. Om Anne ikke har vært tillitsvalgt, deltok hun for en del år siden på en studietur til Kina i regi av forbundet. Der var også søsteren Margareth med. Det var først og fremst kineserne som lærte av dem. Anne tar fram et «fotverktøysett» hun kjøpte i Kina, med det som ser ut som kraftige meisler. Enda godt slikt verktøy ikke brukes på føtter her i landet! Det er på tide å takke for seg. Mor Kari begynner å bli sliten etter en lang prat og Margareth har allerede takket for seg tjue minutter tidligere, for å ta fatt på kjøreturen hjem til Vennesla. Det har vært hyggelig å hilse på fotterapeutfamilien, og lærerikt å høre på hva Kari har hatt å fortelle fra sine mange år i yrket og som en slags mentor for to nye generasjoner.
Tre generasjoner: Mor Kari var ferdig utdannet fotpleier i 1941. Datteren Anne (t.h.) fulgte tidlig i morens fotspor og tok utdanningen i 1967. I 2008 åpnet Annes søster, Margareth, sin egen fotklinikk og nå er snart Annes datter, Yasmin (t.v), klar til å overta stafettpinnen.
Mentor: Kari og barnebarnet Yasmin har god kjemi. Yasmin har nærmest fått fotterapi inn med morsmelken.
Velkommen: Anne og datteren Yasmin ønsker velkommen inn i klinikken på Rygge.
Søstre: Margareth (t.v.) ventet i mange år før hun valgte å omskolere seg til fotterapeut. Anne tok utdanningen som ung.
Den franske skole: På veggen i Annes klinikk henger det bilder av morens klasse på Den Franske Skole, der moren sitter på rad 2, ytterst til venstre. (Foto: privat)
Samme skole: Anne har også bilder fra sin egen tid på Den Franske Skole. (Foto: privat)
Utklipp: Fotterapeutfamilien har vært omtalt i ulike aviser og har tatt vare på avisutklippene. Her fra Bedriftsforum, da Kari og Anne var utsatt for et forsøk på annonsesvindel. (Foto: privat)
LOKALAVISA: Det var oppslag i lokalavisa da Margareth Âpnet sin egen klinikk i Vennesla.